Tine : Helgens eskapader: William

Jeg er ikke så altfor glad i blind-dates. For å være ærlig, og det bør man jo være, er det jo ikke akkurat vanskelig å møte gutter for meg, så jeg ser virkelig ikke helt vitsen. At det dessuten som oftest er mer et unntak enn en regel at disse datene blir noe i det hele tatt i nærheten av vellykket, føler jeg at det blir enda mindre fristende. Bortkastet tid, og intet annet. Men jeg skyldte Cecilie en tjeneste fra da vi dro på vors og oppdaget at Christian var der, og jeg fikk overtalte henne til å dra et annet sted med meg, så jeg måtte nesten gå ut med stebroren hennes. Hun fortalte at han nettopp var flyttet til Oslo, og trengte noen som kjente til byen. Oslomennesker kan jo strengt tatt ikke det, så da ble det meg. Dritkult.

Vi skulle møtes på Fridays på Karl Johan. Jeg hadde tullet og bedt om at han skulle stikke en rød nellik i knappehullet, han hadde tatt det seriøst og gjort det også. Gutter som er morsomme sånn er virkelig ikke min kopp te. At han skrøt høylydt av at han hadde kjøpt fjorårets Timberland på salg nå nylig til kun 20 prosent av prisen gjorde han enda mindre tiltrekkende. Jeg sukket litt for høyt og tenkte at da kom vi vel til å spleise på middagen også. Bittert, vi hadde nemlig bestilt frityrstekt ost til forrett. Jeg spiser jo ikke slikt til vanlig, og jeg hater å betale for ting når det ikke blir noe av. Da hovedretten kom på bordet gadd jeg ikke skjule at jeg lot som at jeg gjespet en gang. Blind-date? Feilskritt, definivt. Jeg fikk en melding fra Mads (ja, han er fortsatt i Norge, turen utsatt på ubestemt tid, og takk gud for det, for han er fin). Han lurte på om jeg skulle ut. Jeg svarte at jeg håpet det.

Problemet var bare at det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle gjespe. I det hele og fulle var William i grunn ganske hyggelig. Han var kjekk, men uten å vite at han var det selv, og med en gang han hadde gitt seg med å være så fryktelig nervøs, ble han ikke så ekkelt krampemorsom heller. Jeg fortalte jeg ikke orket dessert, men han bestilte is til meg allikevel, og har man det på bordet, så hadde det jo vært uhøflig å ikke smake litt. Sant og si var det hele litt koselig, slo det meg, da jeg dro på meg kåpen min igjen. Han hadde dessuten betalt uten en mine.

Da han fulgte meg hjem (ja, seriøst) lurte han på hva jeg tenkte. Jeg lurte på hva jeg tenkte om hva da. Om oss, sa han. Jeg kremtet og følte at det snørte seg i halsen. Dette gikk litt fort. Det resulterte i hosteanfall deluxe. Han gliste og sa han i grunn hadde det litt det samme, og at vi var ganske forskjellige. Jeg nikket stille.

Og så gikk vi noen minutter uten å si noe.

Så sa han, "men jeg liker deg veldig godt for det da."
Jeg nikket enda en gang. Han fortsatte.
"Så om du vil, så kan vi jo dra ut igjen? Gå på skøyter for eksempel?"

Han stoppet opp. Jeg stoppet også, og tenkte at det var da veldig rart at han skulle stoppe nå, men så oppdaget jeg at vi sto ved siden av et trafikklys og da var det jo egentlig ikke så veldig rart allikevel. Jeg kjente ølet i hodet og at jeg var ordentlig mett i magen og så skjedde det magiske.

Han kysset meg.

Sånn ordentlig, av den typen som du tenker kun skjer et par ganger i livet. Og månen lyste og snøen knaket (jeg følte ihvertfall at den gjorde det, når jeg tenker meg om er det jo en god del snø som ikke er i Oslo lenger grunnet måking og sånn) og han lot hånden sin gli inn i min, og vi gikk sammen videre ut i januarnatten, og hodet mitt klarte ikke tenke, for det var blitt altfor mange tanker på en gang. Helvete.