Tine : Williams eskapader
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det hadde nemlig ikke skjedd meg før. Han så på meg og jeg nikket forstående selv om det å forstå virkelig ikke var noe jeg gjorde i det hele tatt. Vel, jeg hadde hørt om det, jeg visste at fenomenet fantes, men han virket virkelig ikke helt som typen som "led" av det. Han var jo så innmari oppegående sånn ellers (ok, jeg innser at det muligens ikke er helt riktig bruk i denne sammenhengen, men jeg velger å bruke det for det).
Han klappet meg lett på kinnet og sa at selv om det kanskje ikke var et helt vanlig problem for jenter, og at det nok var flere gutter enn jenter i min situasjon, så håpet han at jeg ville forstå, men at han allikevel hadde vært litt for sjenert til å si det med en gang. Vi hadde jo det ellers så koselig. Et forhold burde være basert på mer enn bare slikt. Det var "slikt" han kalte det. Jeg vemtes av ordet. Jeg forsto vel? Jeg virket i hvert fall som en slik person. Jeg begynte å lure på om han kjente meg i det hele tatt.
Jeg sa jeg trengte luft og en røyk, og spurte om vi kunne sette oss ut på verandaen. Han lo av ironien i spørsmålet mitt. Jeg smilte litt nervøst, men så helt ærlig ikke humoren av situasjonen. I hjernen min var det tomt. Hadde du spurt meg hvilken stasjon jeg skulle av på, hadde jeg ikke reagert på at vi ikke satt på toget. Grunnet et litt for ambisiøst flyttelass i forhold til leilighet hadde endel møbler like så greit blitt plassert ute. Jeg dro på meg kåpen min og satte meg i en plaststol. Deretter tente jeg en røyk. Jeg blåste store røykringer på den måten jeg hater andre folk gjør det, som om jeg prøver å få opp hver minste rest fra middagen i går. Dårlig uvane, men jeg kan ikke noe for det. Han satt ovenfor meg, og slik ble vi sittende en lang stund.
- Aldri? Virkelig?
Det var jeg som brøt stillheten. Han ristet på hodet, selvtilfreds, og svarte nei. Jeg fortsatte,
- Hva om du er i sånn kjempehumør? Eller om du er helt sønderknust? Får du ikke litt lyst en gang?
Jeg var sjokkert. Han fortalte at behovet ikke var der for han. Han fikk det ikke til, liksom.
- Du er ikke med i eller annen sekt eller noe sånt? Cecilie er jo ikke sånn så vidt jeg har sett i hvert fall, og jeg har sett ganske mye.
Han var ikke det heller. Jeg røyket mer, og ellers var vi stille lenger. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var ikke bare en grunn til å ikke bli sammen, dette var jo ren skilsmissegrunn, i hvert fall for mitt vedkommende. Mennesker bygger sitt liv rundt nettopp dette spørsmålet. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle få lagt det frem, uten å få stempel på meg som helt avhengig, selv om det nok var det han kom til å tenke uansett.
Da jeg hadde røyket ferdig stumpet jeg røyken i det provisoriske askebegeret (les: potteplanten han hadde fått i innflytningsgave av en slitsom ekskjæreste) han hadde satt frem til meg. Så trakk jeg pusten dypt. Jeg tenkte at det var vel like greit å få det overstått, jeg følte nemlig ikke at temaet kunne forbigå usnakket, selv om han følte det sånn.
Etter å ha fortalt ham at jeg faktisk ikke kunne leve uten, og at jeg så det som et alvorlig problem for vår fremtid om han lot være, ba jeg ham innstendig om å ringe en dag om han skulle ombestemme seg. Selv sa han ikke stort, annet enn at han syntes det var leit at jeg tenkte slik, men om det var slik jeg så det, så var det nok kanskje best at jeg sa fra før vi liksom ble noe, sånn offisielt.
Da jeg sto i døren ga jeg han en klem og spurte om han ikke hadde drukket første kvelden vi var ute heller, jeg mente nemlig så tydelig å huske at vi hadde konsumert det samme. Han ristet på hodet, på den nydelige måten som gjorde at jeg følte jeg kunne spørre han om alt i verden, bare fordi det var meg.
-Det var Clausthaler, Åshild.
Altså, jeg er en realistisk person. William var avholds. Dessverre.
Han klappet meg lett på kinnet og sa at selv om det kanskje ikke var et helt vanlig problem for jenter, og at det nok var flere gutter enn jenter i min situasjon, så håpet han at jeg ville forstå, men at han allikevel hadde vært litt for sjenert til å si det med en gang. Vi hadde jo det ellers så koselig. Et forhold burde være basert på mer enn bare slikt. Det var "slikt" han kalte det. Jeg vemtes av ordet. Jeg forsto vel? Jeg virket i hvert fall som en slik person. Jeg begynte å lure på om han kjente meg i det hele tatt.
Jeg sa jeg trengte luft og en røyk, og spurte om vi kunne sette oss ut på verandaen. Han lo av ironien i spørsmålet mitt. Jeg smilte litt nervøst, men så helt ærlig ikke humoren av situasjonen. I hjernen min var det tomt. Hadde du spurt meg hvilken stasjon jeg skulle av på, hadde jeg ikke reagert på at vi ikke satt på toget. Grunnet et litt for ambisiøst flyttelass i forhold til leilighet hadde endel møbler like så greit blitt plassert ute. Jeg dro på meg kåpen min og satte meg i en plaststol. Deretter tente jeg en røyk. Jeg blåste store røykringer på den måten jeg hater andre folk gjør det, som om jeg prøver å få opp hver minste rest fra middagen i går. Dårlig uvane, men jeg kan ikke noe for det. Han satt ovenfor meg, og slik ble vi sittende en lang stund.
- Aldri? Virkelig?
Det var jeg som brøt stillheten. Han ristet på hodet, selvtilfreds, og svarte nei. Jeg fortsatte,
- Hva om du er i sånn kjempehumør? Eller om du er helt sønderknust? Får du ikke litt lyst en gang?
Jeg var sjokkert. Han fortalte at behovet ikke var der for han. Han fikk det ikke til, liksom.
- Du er ikke med i eller annen sekt eller noe sånt? Cecilie er jo ikke sånn så vidt jeg har sett i hvert fall, og jeg har sett ganske mye.
Han var ikke det heller. Jeg røyket mer, og ellers var vi stille lenger. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var ikke bare en grunn til å ikke bli sammen, dette var jo ren skilsmissegrunn, i hvert fall for mitt vedkommende. Mennesker bygger sitt liv rundt nettopp dette spørsmålet. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle få lagt det frem, uten å få stempel på meg som helt avhengig, selv om det nok var det han kom til å tenke uansett.
Da jeg hadde røyket ferdig stumpet jeg røyken i det provisoriske askebegeret (les: potteplanten han hadde fått i innflytningsgave av en slitsom ekskjæreste) han hadde satt frem til meg. Så trakk jeg pusten dypt. Jeg tenkte at det var vel like greit å få det overstått, jeg følte nemlig ikke at temaet kunne forbigå usnakket, selv om han følte det sånn.
Etter å ha fortalt ham at jeg faktisk ikke kunne leve uten, og at jeg så det som et alvorlig problem for vår fremtid om han lot være, ba jeg ham innstendig om å ringe en dag om han skulle ombestemme seg. Selv sa han ikke stort, annet enn at han syntes det var leit at jeg tenkte slik, men om det var slik jeg så det, så var det nok kanskje best at jeg sa fra før vi liksom ble noe, sånn offisielt.
Da jeg sto i døren ga jeg han en klem og spurte om han ikke hadde drukket første kvelden vi var ute heller, jeg mente nemlig så tydelig å huske at vi hadde konsumert det samme. Han ristet på hodet, på den nydelige måten som gjorde at jeg følte jeg kunne spørre han om alt i verden, bare fordi det var meg.
-Det var Clausthaler, Åshild.
Altså, jeg er en realistisk person. William var avholds. Dessverre.
skrevet av Tine 6:39 p.m.
6 Kommentarer:
...og du la opp den der hlet og holdent for at det skulle virke som han var jomfru/impotent ikke sant? Dårlig gjort å komme med clausthaleren da, jeg som forventet noe juicy...
Men etter jeg kom over frustrasjonen tenkte jeg litt logisk og konkluderte med: Jeg kunne skjønt at du ikke ville holdt ut dersom han var impotent. Hvem kan vel det. Men avholds? Gjør det så mye da?
Det var det jeg sa, han er for bra for henne, rikke! :)
Dessuten burde vår kjære Åshild tenke over følgende:
La oss si dere har vært ute på by'n sammen, skal hjemover og etter å ha komt under dyna får du lyst på litt "nattakos". Hva er vel da bedre enn en avholdsmann?
Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på deg, Åshild, og kanskje er det like greit. Til det er vi antagelig alt for forskjellige. Likevel tør jeg påstå at William er det beste du har vært borti av hankjønn, i hvert fall siden du flyttet inn i BYBEBO. Også dumper du han fordi han ikke drikker?
Jeg håper du en dag forstår hva du gikk glipp av. Det er ikke mange Williamer der ute. Fyren er verdt sin vekt i gull. Men jeg ønsker deg lykke til videre, måtte du en dag finne drømmemannen, og håper både du og William en dag blir lykkelige. Hver på deres kant.
Jeg forstår faktisk.. Avholds? Nei, gud så slitsomt!
Hva var årsaken til hans valg å ikke drikke alkohol?
Nydelig!
Rikke: Seff! Pervert!
Tolstoj:Poeng.. Dette burde jeg jo tenke litt på...
Brille: Don't you get cocky.
Anonym: Noen mennesker får det bare ikke til.
Thomas: Nydelig var jo omtrent det eneste det ikke var.
Legg inn en kommentar
<< Hjem