Tine : ByBeBo... Det er ihvertfall lov å drømme

Jeg ser at det helt tydelig er en misforståelse ute og går her, og den slags har vi jo allerede bestemt oss for at funker ganske dårlig. (Når jeg for eksempel sier at jeg trenger leiligheten fredag kveld fordi jeg skal ha besøk, så mener jeg hele kvelden, og ikke bare til elve, gjestene går jo ikke fordi om at du skal legge deg, vettu. Men den diskusjonen har vi jo allerede vært innom, så nok om det.) Enkelte ting hadde det vært best om vi tok på kammerset, og spesielt siden dette er en kjærlighets-blogg, men siden det nå en gang ble sånn, så får vi rydde opp med en gang. La meg bare få forklart det sånn som det faktisk var, og så kan publikum selv få tolke det slik de selv vil, capish?

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg hadde nettopp kommet sent hjem fra et veldig langtrukket kveldsskift, våt som en druknet katt (våt, som på den måten man blir når det regner, ja) generelt helt ute av meg. Mascaraen hadde dryppet utover hele den relativt nye LV-vesken jeg fikk av rik jet-set elsker før han dro tilbake til Barcelona (ok, greit, mamma var i Thailand i påsken da, men man kan faktisk nesten ikke se forskjell med et trenet øye) og var fullstendig klar over at eneste kur ville være kveld med fotbad, tv, manikyr, og sjokolade ikledd kun meget sexy og nyinnkjøpte rosa hotpants. Man holder da stilen, tross alt. Dessuten er vaktmesteren hos oss ikke så rent lite lekker altså. Jeg hadde akkurat trukket en kopp deilig te, da frk. "Gunn Samantha-med-t-og-h-uten-bindestrek" kom inn døren. Jeg stønnet lett, men tro meg, ikke noe mer enn det man kan forvente fra alle og enhver i samme situasjon. Ting har nemlig en lei tendens til å bli riktig så kjedssommelig når GS kommer. Men så, ut av intet, så smalt det. Jeg hoppet faktisk litt i sovesofaen til GS, så oppskaket ble jeg. Uskyldige lille meg visste ikke mine arme råd da, da hun, med total mangel på forståelse, startet et raseriutbrudd uten sidestykke. Om hvordan jeg kunne finne på å ikke vaske opp, og at hadde det vært hun som hadde kommet hjem etter jobb (demonstrasjon for hun da, enkelte mener nemlig at det kommer før alt. Særlig, og palestinaskjerf er både hipt og trendy.) før meg så ville hun selvfølgelig ha tatt hele kjøkkenet når hun først var i gang. Typisk og for fuck's sake. Kan man aldri få ta seg to minutter? Heldigvis går det som regel ganske fort over med henne, man må bare passe på å spørre henne litt om hvordan dagen har vært. Svaret er garantert gudsjammerlig lite spenstig, men det er da en redning. Når vi snakker om det, i dag for eksempel, så var det faktisk så ille at hadde hun ikke satt i gang med oppvasken, så hadde jeg bedt henne om å forlate stedet.

Denne dagen da dette skjedde, så slo det meg plutselig at det måtte da være noe hun kan brukes til. At mennesket er totalt blottet for sosiale antenner og karisma, betyr jo ikke at hun ikke kan skrive for eksempel. Det ene ledet til det andre, og vips, så lå forslaget om en forsoningsblogg på bordet. Jeg sa, og jeg siterer, "Det, GS, det, er noe du og jeg burde gjøre. Så slipper vi å snakke sammen om problemene våre."

Jeg kan innrømme at det er et lys i tunnelen, selv om det forløpig er veldig mørkt, selv for meg, en liten forsvarsløs kattepus som trives best i mørket. Grrr. Men jo, det ER håp, selv om det i enkelte tilfeller er VELDIG lett å skue hunden på hårene, og spesielt når hele "beistet" er ganske så gjennomsiktig og fargeløst. Uten å nevne navn selvsagt, bare at kattepuser og bikkjer, som kjent, ikke går så bra sammen. Jeg ser på det hele som en slags personlighetsutvikling. Enkelte ting må man bare komme gjennom altså. Koste hva det koste vil, og blir det ille så... vel, jeg pleier å si at jeg har en form for kronisk løpetid da.

P.S. Gunn Samantha (Fox! Du store! Nei, det ville nok "tatt" seg ut! TOUCH me, liksom...) jeg endret litt på datoen din jeg, siden jeg som regel "kommer først," om du skjønner hva jeg mener. Ehem... Nei, du gjorde vel ikke det du. Det er når... Med nærmere ettertanke, bare glem det, du. Vi sees til middag!