Gunn Samantha : jessda

Jeg hater A-mennesker. Eller, la meg presisere, jeg hater A-gutteer som Åshild sleper med seg hjem. Hun har nemlig en tendens til å dorme langt utover i sene morgentimer, og som samvittighetsfull romvenninne og ikke minst leilighetens størrelse gjøre det tvingende nødvendig å holde samtaler på morgenkvistene. Det starter gjerne med et ufattelig pinlig møte (i alle fall for ham, for meg er ikke lenger sjokket av en ubarbert stakkar det lyser anger av så stort), som går over til at jeg tilbyr ham frokost.
Frokost tar som kjent minst ti minutter å fordøye, og helst skal vi ha en normal samtale underveis også. Det betyr lidelse.

I dag tidlig var intet unntak. (Ja, jeg vet at du tenker det samme som meg - hvor i himmelens navn går Åshild ut onsdag kveld for one night stands? Og ikke spør meg, jeg er ingen nattklubbdronning) Men samtidig var det noe som var annerledes - jeg visste jeg hadde sett ham før. Men hvordan i alle dager finner man ut slike ting og jeg følte ikke jeg var den rette personen til å grave om navn, alder, bosted og hvilke festivaler han hadde vært på. Dessuten kunne det jo hende han var noen kjendis, og da ville det vært altfor pinlig å spørre. (tro meg, jeg har sagt det til noen av Ås typer før. Han Idol-fyren ble bare oppblåst og selvgod av det, Åshild ble sint og jeg ble flau, så akkurat det har jeg sluttet med)
Da han endelig skulle gå, tok han opp Moleskine-planleggeren sin og skrev nummeret sitt på en lapp, og bad meg gi den til hu fine. Jeg sa selvfølgelig ja og ha og con grande plesoro, og skulle akkurat til å kaste lappen som jeg pleier da jeg skjønte at dette var et stort hint om hvem han kunne være. I beste Nancy Drew-stil kastet jeg meg over telefonkatalogen.no, og et raskt nummersøk senere satt jeg i vantro sjokk igjen og lurer på hva jeg nå skal gjøre.

For tilfeldighetene sørget selvfølgelig for at dette er Aksels fetter. Kunne ikke vært bedre, ånei, dette er bra saker... Hurra.