Gunn Samantha : Vi blir kanskje flere

Etter at Åshild gikk inn i mitt kjærlighetsliv med liv og lyst, har det vært en betydelig utvikling på den fronten. Jeg er absolutt ikke forelsket, men det er jo en kjensgjerning at Aksel og jeg siden nipplerundstykke- og penistomatsuppe-deiten lørdag kveld faktisk har truffet hverandre hver dag. Det er riktig så romantisk og trivelig, og Åshild ler i skjegget (ånei, jeg hadde jo lovet å holde akkurat den detaljen ved henne hemmelig!) hver kveld jeg kommer tilbake fra en ny og kreativ måte å tilbringe tid på. (legopusling på Tullinløkka, vafler i Frognerparken, teknisk museum og nå lunsjing på Blindern)

Men jeg er usikker på hvor dette går. Aksel er ikke typen man drømmer om, og jeg tror ikke jeg er forelsket. (Hvordan vet man det?) Han er ikke noen direkte skjønnhet, og dreadlocksene planlegger jeg faktisk å få av ham når jeg bare innøver nok innflytelse over ham. At han faktisk også synes Narvesen-arbeidsdrakten ikke er så verst tyder jo også på at han må være litt tilbakestående, og da har jeg ikke en gang tatt for meg musikksmaken. (Du skrur ikke på Tom Waits når jeg har BigBang i CD-spilleren, det burde da enhver idiot forstå?!) Dessuten bruker han for mye tunge når han kysser og han elsker å kile meg i nakken (noe jeg hater, som ethvert fornuftig menneske), han bor fortsatt hjemme (!) og dessuten foretrekker han Burger King foran McDonalds.

Så jeg er ikke forelsket. Men likevel...