Gunn Samantha : Frustrert

Jeg er ikke Åshild. Det burde være ganske klart og åpenbart, men i helgen skulle jeg nesten ønske at jeg var det.

Tingen er at jeg helt siden jeg var på en NU-leir i den heldige alder av 14 år (tro meg, en skrullete Gunn Samantha med regulering, boybandavhengighet og et glødende engasjement for naturvern har du ikke lyst til å møte) har vært ganske så hemmelig forelsket i Bård Lahn. Da visste jeg ikke annet enn at han het Bård, var fra Oslo og at han var driiiitpen (uttales slik det kun kan uttales av fjortenårige piker i smågodtrus, innrullet i soveposer i et telt i en grøft et eller annet sted i utkant-Norge) Jeg og min venninne Marie fotfulgte ham hele uken, jeg er uviss på om han la merke til det, og min hittil største katastrofe på kjærlighetsområdet var da jeg så ham holde hender med en uidentifisert liten blondine. Hun var alt jeg ikke var - selvsikker, platinablond og ikke minst var hun kvisefri. Alle som en gang har vært 14 år, kan forstå at jeg brukte hele august dette året på å bearbeide katastrofen.

Siden har jeg sett ham i Putsj fra tid til annen, og jeg får alltid litt hjerteklapp når han smiler mot meg fra siden. Sorry, han er min ulykkelige sommerforelskelse, og jeg ender alltid med å tenke på sommeren 1997 og hvordan jeg leste hele mitt liv inn i Natalie Imbruglias Torn.
Så, etter at han ble leder i NU, har han selvfølgelig glist til meg fra alle tenkelige retninger. For de av oss som helst skulle ønske at minnet om et liv før milleniumskiftet helst ble radert fra tankerekken, har det ikke vært videre festlig å måtte nynne på Mmmbop hver gang man åpner Aftenposten.

I forkant av gasskraftdemonstrasjonen på søndag fikk jeg besøk av nevnte venninne Marie fra Trondheim. Nå studerer hun u-landsgjeld, er like glødende opptatt av alles rettigheter som tidligere, og vi gikk ut for å ta en øl på en liten brun pub her i nærheten. Mens vi sitter der og sukker over hvor idiotisk Regjeringen har oppført seg (ja, for tenk!), hvem er det ikke som snur seg og blander seg inn i samtalen, om det ikke er Bård. Vi slukte begge vår hyperventilering, fokuserte på mantraet "Vi er kule 23-åringer. Vi er kule 23-åringer." og hadde en riktig hyggelig kveld.
Det ble rett og slett så hyggelig at jeg nærmere midnatt overrasket tittet ned på låret mitt hvor Bård "tilfeldig" hadde lagt hånden sin. Nå eksploderte det nærmest i hodet mitt. For meg ville et intimt møte med Bård tilsvare andres opplevelser med Brad Pitt eller David Beckham, men samtidig er jeg da en anstendig person - og det var ikke Aksels skyld at han måtte jobbe på Narvesen akkurat den kvelden. Jeg tuller ikke når jeg sier at på dette tidspunktet snakket to vidt forskjellige stemmer i hodet mitt - og den ene stemmen hørtes mistenkelig ut som Åshild. Kunne jeg ikke bare være litt som henne, kysse litt på denne ungdomsforelskelsen og så gå tilbake til min fantastiske kjæreste? Men neida. Det var selvfølgelig Gunn Samantha-stemmen som vant, og som sprut rød utbrøt:
"Vel, det var hyggelig, men nå tror jeg vi må gå!"
Marie: "Hva? Gå?" (Hun har ikke kjæreste, og blikkene hun sendte i retning Bårds kamerat kunne ikke misforstås)
Jeg: "Gå. Ja."
På hjemveien forklarte jeg situasjonen for en dødelig misunnelig Marie (når Åshild baksnakker min seksuelle uerfarenhet, nevner jeg avogtil Marie som grunnen til at jeg ikke er så ille, trass i alt. Og Å er faktisk enig.) Veldig festlig å da stå foran Stortinget med fakler dagen etter og prøve å unngå blikket hans.

Jeg hater timing.