Tine : Fuck, fuckette, mest fucked (og litt faen)

Jeg hater å miste ting. En ting er å legge igjen noe hos noen, en annen ting er å virkelig miste ting. Enten det er en vante eller en mobil, det er skikkelig dritt fordi du ikke aner hvor du skal begynne å lete. Om du har mistet det en gang mellom da du forlot det doble skiftet på jobben og da du kom hjem, da er det virkelig verst. Det gjorde jeg i forrigårs, og jeg ble faktisk så sint at jeg ble helt syk av det, og har ikke beveget meg ut av sengen før i dag. (At jeg har fri på onsdager har selvfølgelig ikke noe med saken å gjøre.)

I dag hadde jeg dårlig tid og i kampens hete glemte jeg at lommeboken min var forsvunnet (brun, meget bra fake i skinn av type Louis Vuitton, tapt et eller annet sted på Majorstuen, sannsynligvis. Om noen skulle finne den, vær så vennlig og kontakt meg fortere enn svint, det ligger nemlig et telefonnummer der...). Jeg kom meg på jobb med penger skrapt sammen fra bunnen av vesken, men å komme seg hjem igjen var verre. Jeg har sneket på trikken før og det var kjipe greier å betale bot for, så det tør jeg ikke lenger. Kontrollørene på trikken falt nemlig ikke for smiger, selv om jeg gikk i mitt mest kledelige (og noe avslørende) miniskjørt. Snarere tvert i mot, for å være helt ærlig.

Jeg sto og klagde min store nød til den nye svensken som har begynt hos oss. Han ristet på hodet og sa at han dessverre ikke kunne hjelpe meg med kontanter, lommeboken hans lå nemlig igjen hjemme, men han kunne i det minste følge meg et stykke av veien så jeg slapp å gå alene.

Så gikk vi der da, han med sykkel, jeg med mine "alt for dyre og virkelig ikke ment til å gå langt i, sant og si helst ikke i det hele tatt, men de ser så gudbedremeg bra ut at jeg ikke kan la være å bruke dem"-Fornarinastøvletter. Etter at jeg sluttet å klage ble det faktisk ganske så hyggelig. Han lo av det jeg hadde å fortelle, og jeg smilte fordi han imponerte meg på den riktige måten. Han ble til og med inn på 7/11 da jeg øynet han med gifteringen fra for noen uker siden komme gående oppover mot oss. I det hele og fulle var det langt over all forventning, og jeg begynte så smått å tenke at han i grunn var ganske kjekk. Litt lubben, men på den kledelige måten. Og det var da han snudde seg mot meg.

-Kan jeg få nummeret ditt?

Hjertet mitt gjorde en ordentlig saltomortale. Det skjer ikke så altfor ofte at jeg blir interessert på den måten. Jeg ga han mitt beste smil og var i ferd med å utarbeide meg et kreativt og passe frekt, men samtidig høyst sjarmerende svar tilbake da han fortsatte:

-...Du skjønner, min kone og jeg kjenner ikke så mange her enda, så det hadde vært gøy om vi kunne funnet på noe en dag. Du har kanskje en kjæreste eller noe? Så kunne vi fire dratt ut en dag?

Jeg takket for følge og sa at jeg kanskje heller kunne ringe han da jeg fikk det. Og så begynte det selvsagt å regne så jeg atter en gang kom hjem dryppende våt.

Jeg hater høsten.