Gunn Samantha : en vanlig fredag kveld

Åshild har vært overraskende støttende de siste dagene. Sånn tatt i betraktning av at hun hatet (hater) Aksel har hun vært sjarmerende rask til å komme trekkende med sjokoladen og rødvinen og snakket om hvordan alle sorger kan druknes og begraves i gjærede druer og kakaobønner. Og selvfølgelig trenger man også en støttende romkamerat som hjelper en å utforske bunnen av vinflasken. Det er ingenting annet som gjør at Åshild i går sprang rundt i leiligheten og hylsang
...and ALL MY LIFE, baby, baby, I've prayed for someone like you,
And I thank God that I, that I finally found you, baby
All my life I've prayed for someone like you
And I hope that you feel the same way too
Yes, I pray that you do love me!!!!

og samtidig følte seg ganske så bra fordi hun var hjemme med en knust person hun misliker. Vel, det var til en av disse Silje-Susanne-Sandra-vennene hennes ringte og hylte om hvor fantastisk det var på Kamikaze. Eller faktisk tror jeg at de bare hylte, og at de har utviklet en frekvenskode som angir hvor de er, hvem som er der og at sistemann bør komme. Jeg så Åshild så på meg med et "faen jeg er så sinnsykt stuck her"-uttrykk, så jeg gav henne marsjordre slik at jeg fikk litt sjokoladebiter selv. Dessuten glemte hun telefonen sin her, så jeg kunne motta alle Christians beskjeder. Gud, dette begynner å bli moro.
"hei pus. skulle ikke du vært her nå?"
"så en jente på majorstuen som lignet på deg. hvor er du? kan jeg komme over?"
"pysjamas"
- Den siste skjønte jeg egentlig ikke. Sikkert pervers.-

Ikke i humør til å blogge nå. Dustekjærlighetsliv.