Tine : Helgens eskapader: Christian II

Jeg må si jeg ikke føler meg helt komfortabel med sinnstemningen min for tiden. Jeg liker ikke å være avhengig av natta-meldingene hans, eller at jeg ikke er sulten fordi jeg ikke tenker på annet enn noen som begynner på C. Han fyller hodet mitt så til de grader at alt annet blir presset ut, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere på neglakk, andre gutter, og mascara. Men jeg er ikke forelsket altså. Bare en smule betatt kanskje.

Enkelte vil kanskje hevde at dette er koselig. Jeg vil ikke si meg enig. La meg forklare. I motsetning til de fleste andre, ønsker jeg meg nemlig ikke kjæreste. Trenger det ikke, livet er jo så bra som det er. Ingen forpliktelser, og absolutt ingen bekymringer. Ved erfaring har jeg oppdaget at gutter har en lei tendens til å bli mindre spennende om man møter dem intimt for ofte, så den greia driver jeg ikke med. Allikevel har verden nå fått et rosa slør. Jeg håpet først det var noe gærent med øynene mine, men til tross for utallige healings-forsøk, uansett hva jeg gjør hører jeg liksom Will Youngs "Your Love is King" i det fjerne. Jeg er ingen Will Young-jente. Jeg er Pussy Cat Dolls, hvisker sensuelt "Losen up my bottons" og "Don't cha wish you girlfriend was hot like me?" Kjæreste-lovesongs har jeg ikke hørt på siden 6. klasse. Seriøst, dette er Bridget Jones-tendenser, bare omvendt. Jeg sliter med pustevansker bare tanken på å holde på som jeg gjør. Men forelsket, det er jeg nok ikke.

Jeg tenkte at det var en idé å sjekke, sånn for sikkerhets skyld. Jeg takket derfor nei til en øl med C på fredag, han ringte for å høre om helgeplanene mine da jeg var på vei hjemover. Jeg mumlet noe om en syk mormor og frykt for å brekke lårhalsen. Han hørtes fryktelig skuffet ut. Sa han savnet meg, og at det bare hadde vært meg som hadde holdt han gående gjennom uken. Spøkefullt selvsagt, vi er jo bare venner med en veldig god tone. Egentlig liker jeg ikke sånt snakk når det har en alvorlig undertone. Det er klissete og veldig lite meg. Allikevel var det koselig å høre. Men, jeg er ikke forelsket. En smule betatt kanskje. Uansett, slike ting er alltid koselig å høre.

Jeg snakket med Sara om Christian, og vi ble enige om at det ikke var verre enn at jeg kunne ta forelskelsestesten. Vi dro derfor ut på fredag, for å liksom se om jeg var i stand til å sjekke opp noen og være interessert i dem. Var jeg det, var det ingen fare. Sara frykter f-ordet like mye som meg, og har vært ganske så bekymret de siste dagene, men vi hadde begge troen på meg, jeg var jo ikke forelsket.

Oslo er en liten by. En av verdens minste hovedstader, ihvertfall i følge meg selv. At jeg skulle støte på Han av alle mennesker, det burde jeg jo derfor å forutsett. Han ble tydeligvis glad for å se meg, men lurte på hva som hadde skjedd, bodde ikke mormor på Toten? Sara hostet voldsomt og jeg ble rødere enn Marilyn Monroes lebestift. Skamfullt fortalte jeg at han som egentlig skulle kjørt meg ikke hadde fått start på bilen, og at jeg rett og slett ikke orket ta toget. Og så smilte han det fantastiske Colgate-smilet sitt, og sa at hadde han visst det før pilsen hadde han selvsagt kjørt meg ut selv. Men han kunne kjøre meg i morgen, om jeg ønsket det? Faen, tenkte jeg, i det bena mine ga etter, og jeg sank ned på stolen ved siden av han. Sara lo lett, og nikket, som liksom for å si at jeg var gjennomskuet. Faen. Forelsket. Da var det gjort.

Vi gjorde ingenting den kvelden. Vel, litt lett klinings, men ikke noe mer. Vi skulle jo til Toten neste dag. Det ble selvsagt ikke noe av, og lørdag overnattet jeg i leiligheten hans. Vi så på film, og etter å ha delt to flasker vin sovnet vi begge.

Faen faen faen. Dette er ikke bra.