mandag, november 27, 2006

Tine : Helgens eskapader: Gunnar (faen)

Så kom han da. Gunnar. I går.

Og han ser faktisk ikke så verst ut, det skal sies. Det er riktignok tidenes turn-off at han visstnok er i slekt med enkelte andre, men alle har en "del delen av familien," og jeg velger å tenke at det er Gunnar i dette tilfellet.

Seriøst, han er kjekk altså.

Før dere sier noe mer, la meg få forklart meg.

Greia var at Gunn Samantha ikke var hjemme. Det var bare meg, og da er jeg jo som kjent lettere antrukket, denne gangen grunnet påsmurning av selvbruningskrem. (Christian tror jeg er naturlig brun, jeg synes det er litt søtt.) Jeg sto i tørkepositur på badet da det ringte på døren. Først trodde jeg det var GS som var tilbake allerede. Hun skulle ikke være hjemme på ihvertfall en time, og hadde hun glemt nøkler kunne det søren meg være hennes feil. Jeg var ikke i stand til å åpne noe som helst. Enkelte ting må man bare ta seg tid til å vente på tenkte jeg, og lot som jeg ikke hørte den intense ringingen.

Det fine med nåtidens teknologi er forøvrig det at om man ikke vil høre, trenger man heller ikke. Det er noe som heter fjernkontroller, det er noe som heter store høytalere, og kombinasjonen er upåklagelig. Allikevel, nok får være nok, og etter omtrent en time fant jeg ut at nok var nok, og at jeg fikk åpne opp den fordømte døren.

Av alle mennesker i hele verden, så var det han. Jeg holdt seriøst på å besvime, og måtte gripe tak i dørkarmen for å ikke falle i gulvet med det samme. Jeg svertet lavt over at Gunn Sam ikke kunne advare litt bedre om slikt. Da hadde jeg liksom brydd meg om esken hun hadde satt fra seg i stuen, i stedet for å sove videre (hun dro tidlig i går morges. Tur. What the fuck? Dagens ungdom spiser hamburgere og ser på kino på søndager). Gunnar kremtet. Jeg kremtet jeg også, og grep etter Gunn Sams slitne hettegenser som hang på en knagg på veggen. Vanligvis ville jeg ikke tatt i den med pinsett en gang, men desperate situasjoner krever desperate løsninger. Den luktet såpe uten parfyme. Herregud. Jeg stønnet. Han så på meg igjen, og smilte det fordømte smilet som gjorde at han fikk være med hjem sist.

Gunnar: Du er fin.
Jeg: Jeg er også lykkelig kjæreste.
Gunnar: Du?
Jeg: Jeg.

Jeg dyttet bort forsøket på å gi en klem.

Ok, så gjorde jeg ikke det. Men jeg tenkte på det, det skal jeg ha.

Vi gikk inn i stuen.

Gunnar: Så... hvor lenge har dere vært sammen?
Jeg: Lenge nok.
Gunnar: Hva heter han?
Jeg: Christian. Med C.
Gunnar: Jeg forstår. Good catch?
Jeg: Hva tar du meg for?
Gunnar: Bare smalltalk. Dette er ikke så kult for meg heller, skal jeg si deg.
Jeg: Esken står der.

Jeg pekte. Han rufset seg i det sjokoladebrune håret, og satte de like mørke øynene i meg.

Gunnar: Du... vi skal ikke ta en kaffe eller noe da? Siden jeg først er her liksom?

Kaffe hadde vi ikke, men vi hadde kakao, og det var han tilsynelatende meget fornøyd med. Vi satt i sofaen, og duften av David Bechams "Instinct" liksom dro meg nærmere. Det må ha vært planlagt, for jeg erindret svakt at vi hadde snakket om det. At sofaen vår er knøttliten gjorde liksom ikke ting mindre koselig. Dette var vanskeligere enn jeg trodde.

Gunnar: Hvor traff du han?
Jeg: Lang historie. Vi kan snakke om noe annet?
Gunnar: Nei, jeg vil høre!
Jeg: Jammen... Jeg.

Vi ble stille en stund. Det plaget meg at jeg kunne dele stillhet med han uten at det ble pinlig.

Og så, uten forvarsel klirret det i nøkler utenfor, og inn kom Gunn Samantha i en furie. Sykkelen var for helvete punktert, og lappesaker var lagt igjen hjemme. At jeg hadde drukket av hennes kakao var nok til at jeg skulle ønske jeg hadde svart på den blanketten fra Døve og Blinde Malere i stedet for å tegne på den da den kom i posten.

Og så oppdaget hun Gunnar.

Vi ble alle bare stående å se på hverandre ganske lenge, før Gunnar kremtet igjen, og sa at det var nok best han gikk. Gunn Samantha nikket, og dyttet bort esken med gensere og CDer og alt det andre som lå i den. Før hun forsvant ut på badet hvisket hun kjapt til meg meg at genseren jeg hadde på nok også egentlig burde vært i den esken, og jeg utstøtte et lite hyl, som virkelig ikke passet seg der og da.

Så dro han.

Jeg spiste middag med Christian den kvelden, og det var koselig og jeg tenkte ikke på han i det hele tatt. Ikke litt en gang.

Ok. Litt, men det var fordi vi snakket om at han hadde vært innom. Jeg vet enda ikke hvordan jeg skal stille meg til det hele.

5 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa...

Kan hende jeg tar feil, men er ikke dette første gangen Gunnar en gang nevnes? Hvem er han egentlig?

10:35 a.m.  
Blogger Gunn Samantha sa...

Å! Å! Kan jeg få si det?

Gunnar er Aksels fetter og gode venn, han er nevnt!

http://bybebo.blogspot.com/2006/09/jessda.html

HAHAHAHAHA! Jeg ler bare jeg tenker på det!

11:42 a.m.  
Anonymous Anonym sa...

Følger du ikke med, Odd? Historien om Gunnar er faktisk en av de beste. Og denne var nesten like bra. Hehehe.

3:52 p.m.  
Blogger Tine sa...

*Himle med øynene*

Noen mennesker altså...

4:02 p.m.  
Anonymous Anonym sa...

rikke: Ikke med navn...dobbeltsjekket og trippelsjekket.

6:31 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Hjem