Tine : Helgens eskapader: Shit... Jeg mener, Christian III

Han spurte meg i går. Hva som skjedde med oss. Hvor sto vi hen liksom? Jeg svelget tungt, og satte gulerotbiten i halsen. Vi spiste middag hos han. Igjen. Jeg har praktisk talt flyttet inn allerede. Ihvertfall er det det man skulle tro, hadde man sett meg de siste dagene. Dagen før hadde jeg til og med satt på oppvaskmaskinen. Det har jeg enda til gode å gjøre hjemme. Samtidig, hos oss har vi jo enkelte som faktisk liker å gjøre slikt... Uansett, etter at jeg hadde hostet ferdig fortalte jeg om en venninne som hadde prøvd å slanke seg ved å bare spise gulerøtter. Hun fikk gule hender og føtter. Det skal ganske mye gulerøtter til for noe sånt sa jeg med et smil, og grep etter vannmuggen. Han tok hånden min og lurte på om noe var galt. Jeg snakket jo som en hysterisk.

Jeg hater at han er så lett å snakke med. Jeg hater at han ikke er dust eller at han ikke ikke forstår. Kunne han ikke være litt drittsekk-aktig? Da hadde ting vært enklere. Jeg spurte han om dette, sånn for min skyld. For jeg følte meg veldig usikker. K-ordet var så skummelt. Joda, sa han, og så ryddet han av bordet, tilsynelatende litt snurt mens han mumlet noe om at k-ordet kanskje ikke var sånn han ønsket å referere til det. Jeg holdt pusten. Det var ekkelt stille i rommet. Da bordet var ryddet forsynte han seg selv med iskrem fra boksen på benken, ryddet den tilbake inn i fryseren, hentet seg en kopp kaffe, og gikk deretter ut i stuen for å se på tv. Jeg ble sittende igjen uten å vite helt hva jeg skulle ta meg til. Etter fem minutters nistirring ned i bordet dro jeg frem en Dagens Næringsliv. Det var enten det eller Kapital, og det leser jeg bare fordi det er bilder av rike menn der. (Som regel er de dessverre i en litt annen aldersklasse enn meg, så jeg leser det ikke så ofte.) For å si det sånn, Christians kjøkkenlektyre er ikke av det helt store. Der er vi forskjellige. God ting, tenkte jeg, og svelget for å holde klumpen i halsen nede.

Da det var pause i programmet kom han ut til meg og lurte på hvordan han lå an. Først skjønte jeg ikke helt hva han mente. Jeg så på han med tårer i øynene. Og så gikk det opp for meg. Det hadde jo bare vært ment delvis seriøst fra min side, men reaksjonen kom helt overraskende selv på meg. Jeg ville ikke at ting skulle bli så dumt. Da han så forfatningen min dro han meg opp fra stolen og løftet meg ut i stuen og sa unnskyld og at han bare tullet og at han i grunn ville gjøre hva det skulle være om jeg bare ville være kjæresten hans. Og så sa jeg ja. Og det var det liksom.

Jeg har fått meg kjæreste. Seriøst. Jeg kom hjem nå. Angst, men på en bra måte. I morgen er det jentekveld, og gjett om det skal feires.

Det minner meg på at jeg må kjøpe vin. Husk, husk, husk.

Shit.