lørdag, desember 30, 2006

Gunn Samantha : Her skal du motstand finne

Jeg skulle jobbe i går. I alle fall var det det jeg trodde. Sjefen fra den lille dagligvarebutikken jeg jobbet i fra jeg var 17 til jeg fløy redet ringte i september og lurte på om jeg ikke ville jobbe der i morgen. Jeg forklarte som sant var, at jeg hadde forlatt småbygda til fordel for tiggerstaden, at jeg bodde i en leilighet med en liten pike som ville sulte i hjel og støve ned om jeg forlot åstedet og dessuten at jeg rett og slett ikke lyst.

- Nei nei, da så, sa han litt betuttet.
- Men kanskje du kunne jobbe her en av juledagene? Femte juledag, for eksempel?

Jeg sa at femte juledag kunne det godt hende at jeg var tilgjengelig, og han sa "flott" og jeg sa "god jul" og jeg skrev det opp i kalenderen min. Deretter hørte jeg ikke noe mer, men jeg visste jo at arbeidsdagene begynte 08.45, så jeg var utenfor 08.35 og klar for innsats.

Elleve beinkalde og regntunge minutter senere (Åshild har tatt min ene ullsokk, av ukjente grunner, og til jeg får strikket meg en ny, går jeg med to bomullssokker. Og som vi alle vet, det fungerer jo ikke like bra, så jeg frøs på den ene foten. Og regnjakken min er for kort i livet, til tross for at den var kjøpt "for å vokse i" i sjuende klasse.) kom endelig sjefen og så meg stå der og trippe av kulde, innsatsvilje og gjensyns...glede.

Det var bare forferdelig synd for sjefen at han ikke var klar for min innsats. Han hadde over hodet ikke tenkt at "hu oslojenta" skulle huske dette, og selv hadde han (i ærlighetens navn) glemt at jeg hadde sagt ja.
Han er jo en vennlig sjel og ville nødig la meg gå hjem, men det er begrenset hvor mange kasser det er å sitte i. Jeg satte på mitt fineste smil og sa at det var selvfølgelig greit og det gjorde ingenting (og sånn mellom oss, så er ikke kassaarbeid det mest givende jeg kan bruke åtte timer på). Han takket for samarbeidsvilligheten, men fortalte ivrig at de trengte en deltidsansatt som kunne jobbe hver torsdag ettermiddag og annenhver lørdag. Og det kunne jeg vel?

Nå håper jeg bare at jeg ikke blir oppringt 4. januar med spørsmål om hvor jeg er.

Psst: Julefreden har senket seg over byens beste bosted. Spis heller noen klementiner fremfor å sitte med fingeren på oppdateringsknappen.

3 Kommentarer:

Anonymous Christian sa...

Jeg trøster meg med en klementin... ullsokker er forresten gull verdt:)

11:57 p.m.  
Anonymous Rikke sa...

Hvorfor sa du ikke i fra om det litt før? Nå har jeg sittet her og trykket som en gal i alt for mange dager, og er helt underernært på klementiner...

8:25 p.m.  
Anonymous troll trall sa...

Det er tomt for klementiner... det snør og ingenting skjer. Hm... pærer

6:25 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Hjem