Tine : Samtalen
Det er liksom ikke alt som er like gøy å snakke med kjæresten sin om. At jeg ikke tåler p-piller (man blir tykk av slikt nemlig), eller at jeg glemte å sette på plass p-plasteret etter endt selvbruningskreminnsmuring for eksempel. Vi hadde allikevel nådd et sånt punkt i forholdet at jeg følte vi måtte snakk om det. Jeg ville egentlig ikke, for jeg var ikke sikker, men Christian er så forståelsesfull til vanlig at jeg egentlig hadde regnet med at han ville surfe gjennom det hele og ta stilling til alt jeg ikke ville ta stilling til. Det gjorde han altså ikke. Jeg orker ikke gå inn i alle detaljene, de siste dagene har vært jævlige nok som det er, og jeg synes det er vanskelig. Det enkelte vil kalle "høydepunktene" fra samtalen var disse:
-Du var redd for å få arr etter utslettet og tenkte at huden trengte å puste?!
Denne kan jeg ta selvkritikk på. Jeg løy litt, men han vet jo ikke om selvbruningen, og det hadde vært enda flauere å si at den egentlige grunnen til at plasteret ikke var på meg var fordi jeg var redd for skille! Limallergi virket så mye mer lettvint å skylde på. Det virket liksom litt mer troverdig, følte jeg. Christian var tydeligvis ikke enig. Jeg fortalte at jeg hadde selvfølgelig planlagt å skulle sette det på en time senere, men at noe skjedde og jeg glemte det.
-Da du hadde besøk av Gunnar?!
Det var denne delen her som var spesielt lite kult. Ingenting skjedde jo. Ikke egentlig. Han skulle jo ikke tro at jeg tenkte på det en gang! Jeg bare... Ååå. Han tok det på så innmari feil måte. Som om jeg tenkte på Gunnar så mye at jeg ikke greide å samle tankene om de som faktisk brydde seg om meg, og om det skulle være sånn så kunne det faen meg (han) være det samme.
Fokuserer jeg feil?
Jeg merket at samtalen gled litt ut i feil retning av det jeg hadde planlagt, og skulle bare rette litt på det. Veiledning. Nå kom liksom alt som tydeligvis hadde bygget seg opp. Han som før sa jeg var søt da jeg rettet ut håret mitt, syntes nå at det var en dust prioriteringen når det allikevel kom til å bli bølgete i regnet. Det bare flommet ut og fortsatte og fortsatte. Jeg begynte å gråte, og han stoppet opp, og jeg trodde han skulle komme bort til min del av rommet og holde rundt meg, men i stedet bare gikk han ut på kjøkkenet og ble stående der i ti minutter, før han kom tilbake igjen.
Bare innse det, jeg er ikke klar for å bli pappa nå. Det skjer ikke.
Nå knakk jeg totalt sammen. Jeg var ikke klar for å bli mamma heller, men abort har jeg liksom faktisk tatt stilling i mot, og det var helt jævlig å stå og måtte ha denne samtalen med han om det. Kunne han bare ikke være.. litt støttende? Det var jo strengt tatt ikke slik at jeg hadde rundpult meg selv alene.
Og sånn kranglet vi. Hele lørdag kveld, til jeg dro, så han skulle slippe å kaste meg ut. Jeg skal kjøpe prøve i morgen. I dag har jeg bare stengt meg inne på rommet mitt. Han har ikke ringt. Han har ikke sendt melding. Jeg sjekker mail hver halvtime, men han har til og med blokkert meg på MSN. Det er tydelig at vi ikke er venner. Gunn Samantha er ute, og jeg er så lei meg at jeg ikke en gang har lyst på Oreo-kjeksene som står i skapet hennes. Jeg orker ikke snakke med noen, og har sett Kvinnen i Mitt Liv tre ganger, bare på grunn av soundtracket. Thomas, min kjære, elsklige Thomas Giertsen (jeg måtte google han, og det ga meg ingenting, kanskje jeg brygger på noe) er faktisk ikke interessant, og det sier ikke så rent lite, for jeg forguder han sånn til daglig.
Her skal det stå noe kjapt og catchy. Jeg fikser ikke å tenke.
-Du var redd for å få arr etter utslettet og tenkte at huden trengte å puste?!
Denne kan jeg ta selvkritikk på. Jeg løy litt, men han vet jo ikke om selvbruningen, og det hadde vært enda flauere å si at den egentlige grunnen til at plasteret ikke var på meg var fordi jeg var redd for skille! Limallergi virket så mye mer lettvint å skylde på. Det virket liksom litt mer troverdig, følte jeg. Christian var tydeligvis ikke enig. Jeg fortalte at jeg hadde selvfølgelig planlagt å skulle sette det på en time senere, men at noe skjedde og jeg glemte det.
-Da du hadde besøk av Gunnar?!
Det var denne delen her som var spesielt lite kult. Ingenting skjedde jo. Ikke egentlig. Han skulle jo ikke tro at jeg tenkte på det en gang! Jeg bare... Ååå. Han tok det på så innmari feil måte. Som om jeg tenkte på Gunnar så mye at jeg ikke greide å samle tankene om de som faktisk brydde seg om meg, og om det skulle være sånn så kunne det faen meg (han) være det samme.
Fokuserer jeg feil?
Jeg merket at samtalen gled litt ut i feil retning av det jeg hadde planlagt, og skulle bare rette litt på det. Veiledning. Nå kom liksom alt som tydeligvis hadde bygget seg opp. Han som før sa jeg var søt da jeg rettet ut håret mitt, syntes nå at det var en dust prioriteringen når det allikevel kom til å bli bølgete i regnet. Det bare flommet ut og fortsatte og fortsatte. Jeg begynte å gråte, og han stoppet opp, og jeg trodde han skulle komme bort til min del av rommet og holde rundt meg, men i stedet bare gikk han ut på kjøkkenet og ble stående der i ti minutter, før han kom tilbake igjen.
Bare innse det, jeg er ikke klar for å bli pappa nå. Det skjer ikke.
Nå knakk jeg totalt sammen. Jeg var ikke klar for å bli mamma heller, men abort har jeg liksom faktisk tatt stilling i mot, og det var helt jævlig å stå og måtte ha denne samtalen med han om det. Kunne han bare ikke være.. litt støttende? Det var jo strengt tatt ikke slik at jeg hadde rundpult meg selv alene.
Og sånn kranglet vi. Hele lørdag kveld, til jeg dro, så han skulle slippe å kaste meg ut. Jeg skal kjøpe prøve i morgen. I dag har jeg bare stengt meg inne på rommet mitt. Han har ikke ringt. Han har ikke sendt melding. Jeg sjekker mail hver halvtime, men han har til og med blokkert meg på MSN. Det er tydelig at vi ikke er venner. Gunn Samantha er ute, og jeg er så lei meg at jeg ikke en gang har lyst på Oreo-kjeksene som står i skapet hennes. Jeg orker ikke snakke med noen, og har sett Kvinnen i Mitt Liv tre ganger, bare på grunn av soundtracket. Thomas, min kjære, elsklige Thomas Giertsen (jeg måtte google han, og det ga meg ingenting, kanskje jeg brygger på noe) er faktisk ikke interessant, og det sier ikke så rent lite, for jeg forguder han sånn til daglig.
Her skal det stå noe kjapt og catchy. Jeg fikser ikke å tenke.
skrevet av Tine 4:23 p.m.
10 Kommentarer:
Jeg har kanskje slitt med å tro på dere, men denne historien er for sterk til at jeg kan tro den er oppdiktet.
Krysser fingrene for at det går bra! (Forresten er Love Actually en langt bedre film enn Kvinnen i mitt liv!)
Jeg tror jeg vet hva du går igjennom, en venninne av meg gikk igjennom det samme for et drøyt år siden. Få noen til å følge deg til apoteket, hjem igjen og være der når du tar testen. En du stoler på. Så er du i hvert fall ikke alene. Og før du spør, nei, jeg var ikke den mulige faren, og nei, den var ikke positiv. Heldigvis.
Jeg føler med deg.
Kjære Åshild. Det finnes alternativer til p-piller, vettu. Kobberspiral er en vidunderlig oppfinnelse: ingen hormoner, ingen bivirkninger, og kan brukes av kvinner som ikke ennå har fått barn. På den måten kan du selvbrune deg og andre morsommere ting helt, helt trygt. Anbefales.
Lykke til med testen, jeg har også tatt stilling mot abort og som du sier, det er virkelig ikke bare ditt ansvar (Kobberspiral gjør forresten vondt, du blør mer og har sterkere menssmerter. Men du slipper hormonene).
Anonymous: Jeg synes ikke det er vondere med spiral enn uten. Kanskje noe kraftigere blødninger, men ikke vondere. Men det gjorde litt vondt å sette inn greia, men det varte bare i 2 minutter.
No har eg fulgt me litt på bloggen deres.
Og eg vet virkelig ka du går gjennom. Gikk og vandret rundt i min egen verden og vakke helt sikker på ka eg sku gjøre. Ville eg ha ungen eller ikke. Faren sa i alle fall ikke så mye.
Så bestemte eg meg da, og da han kjørte meg t sykehuset, så sa han at vi kunne jo ha beholdt ungen, faens idiot. Da hadde eg gått gravid i en måned uten at han hadde sagt et kvekk. Fremdeles e eg litt usikker på om eg har gjort d rette, men d hjelper jo i alle fall med gode venner da.
Uansett ka folk måtte tro, abort ekke noe en tar lett på. Og en er faktisk to i en slik situasjon.
Uansett så får du ha lykke til!
Kjære Åshild, skjønner åssen du har det! :S Gikk tre uker over tiden forrige gang, og det var tre fæle uker...
Å kjøpe en test er ikke like ille som man skulle tro. Folkene på apoteket er som regel veldig hyggelige og proffe.
Gutta derimot, kan være noen svin, som ikke bryr seg om hvordan en har det, KUN hva en "skal gjøre med det"
Love Actually er en fin film, men soundtracket til Kvinnen i mitt liv er så ufattelig bra! 1-1 til filmene :) go Åshild
for en dust, denne christian.
Huff. Dette var ikke hyggelig lesning.
Det er kanskje litt sent å si nå, men det er ikke p-pillene i seg selv som gjør at du legger på deg, det er noe i dem som gjør at man får økt matlyst. (Vanlig feiloppfatning, ifølge fastlegen min.)
Håper alt ordner seg på en bra måte for deg...
Legg inn en kommentar
<< Hjem