Gunn Samantha : Sinnasmurfen

- Nei, sa jeg strengt da Åshild stakk skjeen sin i min spaghetti carbonara.
- Men du har ikke godt av så mye karbohydrater, vet du, sa hun og stakk fingeren sin i sideflesket mitt.
- Men det er mine karbohydrater, og jeg kaster dem heller enn å la deg få stille dine middagsbehov!, hylte jeg og stakk gaffelen min i hånden hennes. Heldigvis er ikke gaflene så skarpe, hvis ikke ville det blitt unødvendig mye blod for meg å vaske opp.
- Og nei, det hjelper ikke å sette opp kanin-øynene dine. Nå er jeg skikkelig sint!, sa jeg og tok med meg pastaen for å spise den foran That 70's Show.

Grunnen til min barne-tv-sinne (ja, jeg hører selv hvor pedagogisk "Nå er jeg sint på deg, men jeg hater deg ikke, for det er noe helt annet. Det er ikke pent å hate, men det er lov å være sinna av og til." høres ut) er at Åshild har utsatt å poste de to postkortene hun skulle slenge i postkassen, OG uten å fortelle meg at hun hadde utsatt det.
Som hun forklarte meg i dag tidlig:
"Jo, på lørdag skulle jeg jo gjøre det før lunsj. Men så glemte jeg da jeg gikk ut, fordi Silje ringte, og fortalte jeg deg forresten hva hun sa? Hun har endelig fått slått opp med (eller blitt sammen med, eller rotet med, eller blitt mor til - jeg fulgte ikke med) Magnus, så vi måtte jo diskutere det, og da glemte jeg det i farten. Og så skulle jeg jo ta det på søndag, men jeg var ikke helt god i hodet eller magen den dagen, så jeg to egentlig ikke sjansen på å gå ut. Og så var det i går, og da hadde jeg det i vesken hele tiden, men så hadde jeg helt glemt det bort, og plutselig var jeg tilbake hit. Og da tenkte jeg at du ville bli sint, så jeg turde ikke å fortelle det til deg i går kveld, fordi jeg var redd for at du ville reagere... vel, akkurat slik som du reagerer nå, egentlig."

I stedet for å ta postkortene i egne hender (bokstavelig talt), bestemte jeg meg for å demonstrere makt og ba henne spesifikt om å poste postkortene i dag. Jeg la dem i veska hennes, jeg ble hjemme til jeg så at hun hadde kommet seg avgårde til shoppingturen i Bogstadveien og jeg ringte henne klokka to i dag for å høre om hun hadde fått postet dem.
"Å... Postkortene... Jeg visste det var noe jeg skulle huske! Men nå har jeg gått tilbake igjen, og så satte jeg meg her på kafeen, og det er skikkelig kaldt ute, altså, og trengs de å postes i dag?"
"Åshild... Nå sier jeg snart f-ordet..."
"Jajajjajaja, så skal de komme seg i postkassen da! Masekjerring! Himmel, hun blir liksom aldri klar over hvordan det egentlig er, jeg hater hvordan hun ..." - Det siste regner jeg med at hun sa til venninnen sin før hun skjønte at hun ikke hadde lagt på.

Ikke det at jeg bryr meg så hemningsløst om onkel Arne og Espen må vente noen dager på postkortene sine, jeg tar det ikke som en personlig fornærmelse - men når det kommer på toppen av alt annet... Da merker jeg at jeg blir urimelig sint for det som egentlig bare er småting. I det humøret jeg er i nå, vil jeg bli sint om Åshild fortsetter å være på kjøkkenet, jeg vil bli sint om hun kommer inn i stua til meg, jeg vil bli sint om hun går ut...

Jeg er glad jeg ikke er Åshild akkurat nå.