Tine : Og så var vi tre

Vi så på Ugly Betty på onsdag. Ingen av oss liker serien, sånn egentlig, men det blir jo til at vi slår oss ned i sovesofaen til Gunn Sam og ser hver onsdag allikevel. Hun, fordi jeg mener hun fortjener å se at det er håp for alle, jeg, fordi hun mener jeg fortjener å se at det er håp for alle. Diskusjonen vi hadde for å komme frem til denne felles enigheten føler jeg virkelig ikke vi trenger å gå nærmere inn på.

Uansett, vi hadde ikke rukket å se ferdig "previously" da hun tok det opp. Det med Hun Nye (nå også kjent som Camilla, forresten). Jeg trakk pusten inn dypt og ga henne "hør nå her, skatt"-blikket mitt. Det du får om du er drita allerede klokken åtte og forteller meg at du vil ned i buksene mine før midnatt. Oppriktig talt. Tror du jeg gidder å vente på deg? Da tar jeg det heller selv, men nok om det.

-Lille venn, sa jeg, la meg forklare deg en ting eller to om voksenlivet.

Hun prøvde å "men'e," men jeg har diskutert med GS før, og la en finger over munnen hennes.

-Shh...

Jeg ga med selv en kunstpause.

-Da vi var tolv var det innmari kult om de som var nye i klassen ble tatt med hjem til folk. Da pleide vi å bake eller jobbe med trehytte (særlig, jeg prøver bare bygge opp en idyll her) eller noe helt annet, bare så vi kunne knytte bånd av å ha skapt noe sammen. Moren min sa ihvertfall slikt da moren til Janne og Kristine og Lisbeth og alle de andre etter tur kom hjem til oss for å hente dem. Jeg var en kul unge med mange venner, så jeg tror nok mor hadde rett i dette, men jeg tror også at ting har forandret seg en del siden jeg var tolv.

Hun murret.

-Kanelboller vs. vin, for eksempel.

Jeg stoppet et nytt men.

-For det første, ærlig talt, karbohydrater, fett, og sukker, er ingen frokost på en vanlig onsdag (med mindre han som betaler er gudbedremedsåinnihampenkjekkogdubaremåhan, men selv da skal man jo vise måtehold. Kvinne, vit din plass. Én holder. Seksten stykker er for mange). Dette er en viktig huskeregel alle jenter burde ha fått tatovert inn i hjernemembranen fra fødselen av. Unntaket som bekrefter regelen (om at det alltid er et unntak) er selvfølgelig tilstede, om du har blitt dumpet på et komplett umennesklig vis. Camilla hadde, skulle vi tolke nattens bevismateriale riktig, om droppet, garantert ikke så hardt at vi hadde grunn til bekymring.

Intens stirring mot tv-skjermen.

-Så, min kjære venninne, hva kan vi summere dette opp med?

Stillhet.

Hun så dumt på meg, og bet de allerede skambitte neglene enda mer ned. Jeg har forlengst innsett at dette ikke er mitt problem, men jeg kan allikevel innrømme at det gjør meg vondt helt dypt inne ved hjerteroten hver gang jeg er vitne til det.

Jeg kremtet. Det var jo opplagt. At hun ikke vet å sette pris på underskrevnes egne genialitet har jeg visst lenge, men seriøst, det går da an å ha noe å ha mål å jobbe mot. Dette spørsmålet gikk på sosial intelligens, noe enkelte har vært mindre heldige med. Jeg innså at jeg måtte svare selv.

-Kanelboller er trøstemat. Trøstemat spiser vi om vi er lei oss. La meg for all del få påpeke at vin riktignok også ofte faller i denne sjangeren, men i første runde er det i all hovedsak tilstede ved feiringer. Når det kommer til vin er det viktig å huske på at det er litt som poteten, det kan brukes til alt. Fine vinen... Er du med?

Hun ristet på hodet og fokuserte på Betty. Jeg flyttet haken hennes så hun måtte se på meg.

-Følg med. Nå skal jeg stille deg noen enkle spørsmål, så får vi se. Er vi glade eller triste om vi har fått oss ny nabo?
-Glade.
-Riktig. Så hva skal vi gjøre da?
-Vise at vi er glade?
-Riktig. Gjør vi det med trøstemat eller partydrikke?
-Party...
-Og party blir det. Jeg kan tenke meg hun er sliten i dag, men jeg tar det i morgen, jeg.

For å si det sånn, jeg kom hjem fire i natt. Party ble det. Fremragende menneske, for å være ærlig, så absolutt.