Gunn Samantha : dansende rosa elefanter

Aksel møtte oss på flyplassen da vi landet i går ettermiddag. Åshild mumlet noen stygge ord om hvilket kvalmende syn dette var, før hun svingte av for å se om hun kunne snike seg inn på tax free-avdelingen. Siden halvparten av sikkerhetsvaktene en eller annen gang har vært i et intimt forhold med henne, skulle jeg tro det ikke ble for vanskelig. Aksel tok meg derfor i armen og sa han kunne kjøre meg hjem, Åshild kom seg vel hjem på en eller annen måte.

Jeg tenkte ikke videre over det. Javisst er det litt ekstravagant å gidde å hente noen på Gardermoen, men så utrolig er det ikke. Jeg satt i passasjersetet og skravlet løst og fast om hva som hadde skjedd i Bergen. Jeg fortalte ham om Petter som trodde han hadde møtt oss, men til og med uten Åshilds komplette blackout etter et par runder sprit, var vi sikre på å ikke ha sett ham. Det er jo litt synd på sånne gutter som må later som de finner jenter på nettet, og til og med ikke klarer det.
Aksel var ganske stille hele tiden, selv om han skjøt inn etpar gloser om at jeg bare kunne glemme å møte gutter gjennom internett så lenge han var her.

- Jaja, hvem vet, det er jo ikke sikkert vi varer for alltid, vet du, sa jeg muntert. Han syntes ikke det var morsomt. Og i stedet for å svinge til venstre for å komme til meg, fortsatte han rett fremover.
- Hva driver du med?
- Jeg tenkte vi bare kunne dra ut og spise, eller noe sånt?
Jeg syntes det var en utrolig hyggelig tanke, og satt og tenkte på hvilken fantastisk kjæreste jeg hadde. Dessuten tenkte jeg på at denne gangen skulle jeg ta tacoplatteren i stedet for vegetarfajitasene jeg alltid tar. Vi er endel på Egon, og jeg er ganske kjedelig i matveien. Da vi kjørte nedover mot Børsen, ble jeg ganske forvirret. Han lukeparterte elegant, snudde seg og plukket opp en av kjolene mine han tydeligvis hadde tatt med seg, og bad meg skifte. Han kunne likesågodt kommet trekkende med en lys levende pingvin på dette tidspunktet, jeg var totalt forvirret. Kanskje er dette slike ting som skjer i andre parforhold, men ikke hos oss.

Da jeg relativt uelegant skred ut av baksetet, tok han meg i armen og førte meg over veien og inn på Stattholdergården. Jeg kan ikke ha bidratt mye til konversasjonen herfra og utover, for jeg måpte og holdt utkikk etter et brassband av rosa elefanter.
Han hadde tydeligvis vært der før, så han gikk bort til et bord som var nydelig pådekket, hvor forretten allerede lå fremme. Jeg klarte å oppfatte at maten var god, selv om jeg likegodt kunne spist svamp. Hele tiden skulte jeg litt mistenkelig bort på Aksel. Prøvde han å smiske med meg fordi han skulle fortelle at han hadde vært utro?
Bortsett fra at han begynte å bli heller grønnfarget i ansiktet og jeg forholdt meg relativt taus, var det trivelig. Vi snakket slik vi alltid gjør, og rundt desserttider begynte jeg å slappe av. Jeg glemte at maten måtte ruinere bankkontoen, som utelukkende er basert på lønn fra Narvesen. Det var da han kremtet.

- Jeg synes vi funker så utrolig bra sammen, jeg. Jeg vet at jeg er slitsom avogtil, og du er slitsom avogtil. Men når vi ikke er slitsomme sammen - så funker vi bare så sinnsykt bra!

Jeg så på ham og trodde det hadde slått klikk for ham. Vel var vi bra sammen, men det betyr ikke at vi pleier å diskutere det over en 300-kronersflaske rødvin.

- Og av og til får jeg sånne tanker som bare ... stemmer, liksom. Du vet når du skjønner noe?

Jeg skjønte ingenting. Jeg løftet øyenbrynet og tittet skeptisk på ham.

- Så det er derfor jeg tenkte... Skulle vi ikke gifte oss?

På dette tidspunktet trakk han frem en ring. Verdens skjønneste ring med verdens søteste lille diamant på. Jeg satt på en finere restaurant med verdens søteste gutt foran meg, som lurte på om vi skulle forlove oss. Jeg vet det var tidlig. Jeg vet det kanskje var overilt. Og jeg vet at vi avogtil kan hate hverandre. Men likevel.

- Ja, sa jeg. - Og du tuller ikke?
- Jeg har aldri tullet mindre i hele mitt liv, svarte han. De andre på restauranten klappet.