Gunn Samantha : litt mer informasjon

Det var noen som brydde seg. Tusen takk, folkens!
http://borgis.blogspot.com/2007/02/trist-n.html
http://vampus.blogspot.com/2007/02/skandale.html
http://blaablogg.blogspot.com/2007/02/s-var-det-slutt.html
http://www.dyveke.net/070207170258_ja.html
http://www.lordx.org/arkiv/2007/02/forfatterene-bak-bybebo/
http://pettersandven.blogg.no/070207231429_meg_om.html
http://tenketing.blogspot.com/2007/02/congratulations.html
http://snuppelur.blogspot.com/2007/02/i-told-you-so.html

Tine : Epilog

Her kommer den kjipeste posten i denne bloggen, og det smerter oss faktisk ikke så rent lite. For å trekke den litt opp igjen, har vi laget to valgmuligheter. Du kan enten lese det første avsnittet og slutte der. Da vil du nok bli glad og lykkelig ganske lenge fremover. Du kan også lese videre etter første avsnittet. Da er sjansene for at du blir ganske skuffet. Det hadde vi blitt.

AVSNITT I - Det hyggelige

Bryllupet gikk over all forventning. Gunn Samantha hadde tidligere bestukket Åshild med et par flasker vin, mot at hun hjalp henne med hår og sminke. Åshild var derfor invitert på kalaset. Der endte hun opp med å rote heftig med Aksels fetter Gunnar, men dagen etterpå møtte hun Christian. Historien gjentar seg. Ni måneder etter er Åshild fortsatt singel, men til en forandring bor hun alene, og det er nok best for resten av verden også. Gunn Samantha har godsnakket med Aksel, og de har nå blitt enige om at om et år eller to, når forhåpentligvis Aksel har fått seg en bedre lønnet jobb enn ekstraskift på Narvesen (ikke det at der er noe galt i det da), og Gunn Samantha er ferdig med studier, da kunne de kanskje tenkt seg en liten en eller fem. Alle er glade og lykkelige.

AVSNITT II - Det ikke fullt så hyggelige

Det er delen hvor vi skal fortelle deg det du muligens har mistenkt lenge. Delen hvor vi forteller det at alt er tull og fjas og ikke sant.
Vel, med unntak av helgens Bergens-tur. Det skjedde faktisk. Det kan vi for så vidt ta med en gang, så får vi det overstått, for det er velfortjent. Vi var i Bergen i helgen, og vi møtte Petter. Petter burde vært helgens eskapader også i bloggform, selv om det ikke foregikk helt slik han hevder. Og Åshild ville selvsagt aldri ikledd seg Buffalosko, til tross for at du hevder det er aldri så mye på vei inn igjen. Det var Fornarina, thank you very much.

Her er et (grusomt) bilde av Petter med Tine, bare sånn for å bevise det en gang for alle:

OK, så det var i alle fall sant. Likevel er det mye tøv, så her er et nytt bilde av tommelen til Kristin, som faktisk ikke er en mannetommel, til tross for alle mistankene.

Jobben med å lure hele bloggerbyen begynte i sommer, da ideen kom om at vi skulle skrive en anonym spalte hvor vi kunne svare på pinlige spørsmål. Men så tok det litt av, og før vi visste ordet av det, ble det jo nesten bok ut av det. Vi har ihvertfall hatt det utrolig gøy, og håper dere har hatt det også! En spesiell takk går til vår Aksel, eller Andreas, som han egentlig heter. Og litt til William, eller Brille, som han prøver å hete.

Applausen går dessuten til Iversen, som avslørte oss etter at vi sendte han postkort, Annikken for også å kjenne igjen håndskriften til Kristin, og til Dyveke, for å ha holdt hemmeligheten så utrolig mye bedre enn vi selv klarte. Og til Esquil for tidenes analyse, vi smiler fortsatt!
Dessuten har Kristins romvenninner Lisa og Madeleine vært strålende medkompanjonger helt fra starten. Mye tålmodighet og enkelte episoder kan være inspirert av samlivet med disse...

Ellers føler vi at det også er på sin plass å takke disse:
Halv Lærer, Rett og slett Annikken, pr0nin.net,Fasongsydd fjas, Blomsterpiken, Sevjes blå blogg, Kristines univers, BrittNett, Christians blogg, Dagens Onde Kvinner, Dyvekes verden, Eline, ICs sammensurium, EMU, Iversen Revisited, Evabloggen, Gi et lite vink, På grensen til kvalitet, Habben skyter fra hofta, Kampen for tilværelsen, Hemmelig Adresse, Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på, Grumsy One, Pun intended, Jamaikansk rom, Kristin dått kåmm, Lille Engels vidunderlige verden, Linoweb, LordX, Å skyte spurv med kanoner, Mihoe, My Wild Life, Måneprinsessens lille univers, Bloggen med det rare i, Utenfor tema, Proffblogger, Radiohode, Rambukk, Rigmor på norsk, Rikkes gale verden, My greatest invention, Jeg har en tilståelse å komme med..., Den mest lettsindige uforstand, Skavlan er på tv hver fredag, Sånn er livet, Storesøster på nett, Kristin på bærtur, I Taiwan spiser de ikke mandarin, Torimor, Utenfor pensum, VamPus, Verden Snurrer og Esquil røler om.

Skulle du lure på noe, holder vi selvsagt vårt ord, og svarer på alt.

Og med dette flytter vi ut av byens beste bosted, tar sovesofaen under armen og takker for oss!

Med vennlig hilsen Kristin på Bærtur og Tine i Taiwan.

OPPDATERING:
PS. Hvis du er sugen på mer: Les sonitus-intervjuet med oss. Og så takker vi for alle kommentarer, dere er gartneren i vår kjærlighetshage og skrotten i vårt eple.

Tine : Williams eskapader

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det hadde nemlig ikke skjedd meg før. Han så på meg og jeg nikket forstående selv om det å forstå virkelig ikke var noe jeg gjorde i det hele tatt. Vel, jeg hadde hørt om det, jeg visste at fenomenet fantes, men han virket virkelig ikke helt som typen som "led" av det. Han var jo så innmari oppegående sånn ellers (ok, jeg innser at det muligens ikke er helt riktig bruk i denne sammenhengen, men jeg velger å bruke det for det).

Han klappet meg lett på kinnet og sa at selv om det kanskje ikke var et helt vanlig problem for jenter, og at det nok var flere gutter enn jenter i min situasjon, så håpet han at jeg ville forstå, men at han allikevel hadde vært litt for sjenert til å si det med en gang. Vi hadde jo det ellers så koselig. Et forhold burde være basert på mer enn bare slikt. Det var "slikt" han kalte det. Jeg vemtes av ordet. Jeg forsto vel? Jeg virket i hvert fall som en slik person. Jeg begynte å lure på om han kjente meg i det hele tatt.

Jeg sa jeg trengte luft og en røyk, og spurte om vi kunne sette oss ut på verandaen. Han lo av ironien i spørsmålet mitt. Jeg smilte litt nervøst, men så helt ærlig ikke humoren av situasjonen. I hjernen min var det tomt. Hadde du spurt meg hvilken stasjon jeg skulle av på, hadde jeg ikke reagert på at vi ikke satt på toget. Grunnet et litt for ambisiøst flyttelass i forhold til leilighet hadde endel møbler like så greit blitt plassert ute. Jeg dro på meg kåpen min og satte meg i en plaststol. Deretter tente jeg en røyk. Jeg blåste store røykringer på den måten jeg hater andre folk gjør det, som om jeg prøver å få opp hver minste rest fra middagen i går. Dårlig uvane, men jeg kan ikke noe for det. Han satt ovenfor meg, og slik ble vi sittende en lang stund.

- Aldri? Virkelig?

Det var jeg som brøt stillheten. Han ristet på hodet, selvtilfreds, og svarte nei. Jeg fortsatte,

- Hva om du er i sånn kjempehumør? Eller om du er helt sønderknust? Får du ikke litt lyst en gang?

Jeg var sjokkert. Han fortalte at behovet ikke var der for han. Han fikk det ikke til, liksom.

- Du er ikke med i eller annen sekt eller noe sånt? Cecilie er jo ikke sånn så vidt jeg har sett i hvert fall, og jeg har sett ganske mye.

Han var ikke det heller. Jeg røyket mer, og ellers var vi stille lenger. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var ikke bare en grunn til å ikke bli sammen, dette var jo ren skilsmissegrunn, i hvert fall for mitt vedkommende. Mennesker bygger sitt liv rundt nettopp dette spørsmålet. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle få lagt det frem, uten å få stempel på meg som helt avhengig, selv om det nok var det han kom til å tenke uansett.

Da jeg hadde røyket ferdig stumpet jeg røyken i det provisoriske askebegeret (les: potteplanten han hadde fått i innflytningsgave av en slitsom ekskjæreste) han hadde satt frem til meg. Så trakk jeg pusten dypt. Jeg tenkte at det var vel like greit å få det overstått, jeg følte nemlig ikke at temaet kunne forbigå usnakket, selv om han følte det sånn.

Etter å ha fortalt ham at jeg faktisk ikke kunne leve uten, og at jeg så det som et alvorlig problem for vår fremtid om han lot være, ba jeg ham innstendig om å ringe en dag om han skulle ombestemme seg. Selv sa han ikke stort, annet enn at han syntes det var leit at jeg tenkte slik, men om det var slik jeg så det, så var det nok kanskje best at jeg sa fra før vi liksom ble noe, sånn offisielt.

Da jeg sto i døren ga jeg han en klem og spurte om han ikke hadde drukket første kvelden vi var ute heller, jeg mente nemlig så tydelig å huske at vi hadde konsumert det samme. Han ristet på hodet, på den nydelige måten som gjorde at jeg følte jeg kunne spørre han om alt i verden, bare fordi det var meg.

-Det var Clausthaler, Åshild.

Altså, jeg er en realistisk person. William var avholds. Dessverre.

Gunn Samantha : dansende rosa elefanter

Aksel møtte oss på flyplassen da vi landet i går ettermiddag. Åshild mumlet noen stygge ord om hvilket kvalmende syn dette var, før hun svingte av for å se om hun kunne snike seg inn på tax free-avdelingen. Siden halvparten av sikkerhetsvaktene en eller annen gang har vært i et intimt forhold med henne, skulle jeg tro det ikke ble for vanskelig. Aksel tok meg derfor i armen og sa han kunne kjøre meg hjem, Åshild kom seg vel hjem på en eller annen måte.

Jeg tenkte ikke videre over det. Javisst er det litt ekstravagant å gidde å hente noen på Gardermoen, men så utrolig er det ikke. Jeg satt i passasjersetet og skravlet løst og fast om hva som hadde skjedd i Bergen. Jeg fortalte ham om Petter som trodde han hadde møtt oss, men til og med uten Åshilds komplette blackout etter et par runder sprit, var vi sikre på å ikke ha sett ham. Det er jo litt synd på sånne gutter som må later som de finner jenter på nettet, og til og med ikke klarer det.
Aksel var ganske stille hele tiden, selv om han skjøt inn etpar gloser om at jeg bare kunne glemme å møte gutter gjennom internett så lenge han var her.

- Jaja, hvem vet, det er jo ikke sikkert vi varer for alltid, vet du, sa jeg muntert. Han syntes ikke det var morsomt. Og i stedet for å svinge til venstre for å komme til meg, fortsatte han rett fremover.
- Hva driver du med?
- Jeg tenkte vi bare kunne dra ut og spise, eller noe sånt?
Jeg syntes det var en utrolig hyggelig tanke, og satt og tenkte på hvilken fantastisk kjæreste jeg hadde. Dessuten tenkte jeg på at denne gangen skulle jeg ta tacoplatteren i stedet for vegetarfajitasene jeg alltid tar. Vi er endel på Egon, og jeg er ganske kjedelig i matveien. Da vi kjørte nedover mot Børsen, ble jeg ganske forvirret. Han lukeparterte elegant, snudde seg og plukket opp en av kjolene mine han tydeligvis hadde tatt med seg, og bad meg skifte. Han kunne likesågodt kommet trekkende med en lys levende pingvin på dette tidspunktet, jeg var totalt forvirret. Kanskje er dette slike ting som skjer i andre parforhold, men ikke hos oss.

Da jeg relativt uelegant skred ut av baksetet, tok han meg i armen og førte meg over veien og inn på Stattholdergården. Jeg kan ikke ha bidratt mye til konversasjonen herfra og utover, for jeg måpte og holdt utkikk etter et brassband av rosa elefanter.
Han hadde tydeligvis vært der før, så han gikk bort til et bord som var nydelig pådekket, hvor forretten allerede lå fremme. Jeg klarte å oppfatte at maten var god, selv om jeg likegodt kunne spist svamp. Hele tiden skulte jeg litt mistenkelig bort på Aksel. Prøvde han å smiske med meg fordi han skulle fortelle at han hadde vært utro?
Bortsett fra at han begynte å bli heller grønnfarget i ansiktet og jeg forholdt meg relativt taus, var det trivelig. Vi snakket slik vi alltid gjør, og rundt desserttider begynte jeg å slappe av. Jeg glemte at maten måtte ruinere bankkontoen, som utelukkende er basert på lønn fra Narvesen. Det var da han kremtet.

- Jeg synes vi funker så utrolig bra sammen, jeg. Jeg vet at jeg er slitsom avogtil, og du er slitsom avogtil. Men når vi ikke er slitsomme sammen - så funker vi bare så sinnsykt bra!

Jeg så på ham og trodde det hadde slått klikk for ham. Vel var vi bra sammen, men det betyr ikke at vi pleier å diskutere det over en 300-kronersflaske rødvin.

- Og av og til får jeg sånne tanker som bare ... stemmer, liksom. Du vet når du skjønner noe?

Jeg skjønte ingenting. Jeg løftet øyenbrynet og tittet skeptisk på ham.

- Så det er derfor jeg tenkte... Skulle vi ikke gifte oss?

På dette tidspunktet trakk han frem en ring. Verdens skjønneste ring med verdens søteste lille diamant på. Jeg satt på en finere restaurant med verdens søteste gutt foran meg, som lurte på om vi skulle forlove oss. Jeg vet det var tidlig. Jeg vet det kanskje var overilt. Og jeg vet at vi avogtil kan hate hverandre. Men likevel.

- Ja, sa jeg. - Og du tuller ikke?
- Jeg har aldri tullet mindre i hele mitt liv, svarte han. De andre på restauranten klappet.

Tine : Høgg og helvete...

Det hadde jo vært hyggelig.

Jeg lå i sengen min og tenkte. Det var torsdag kveld. To dager siden jeg hadde sett han. Tre timer siden han hadde ringt. tjuefire minutter siden jeg sist hadde fått melding av han. Atten sekunder siden jeg hadde svart God natt<3 og slukket lyset.

Korketrekkeren? Utrolig gøy. Vi leide kjelker og akte til vi måtte levere dem inn. Han betalte for meg, og sa selvfølgelig, alt for deg kjære. Jeg hadde knist kokett og sagt at da ville jeg kjøpe kakao... som vi oppdaget fort at de ikke solgte lenger. Han ville ha det til gode.

Om vi kysset? Kanskje litt. Ok, kanskje litt mye. Men, og det var et men, det var jeg som måtte ta intiativet først. Og andre gangen også.

Leide han meg? Nei. Og det var det jeg hadde stusset på. Han kunne gjort det. Mulighetene hadde vært mange. Jeg holdt bevisst ikke hånden min i lommen da vi gikk ved siden av hverandre.

Og da han gikk fra meg fikk jeg en klem. Én klem. En kort en til og med, for han ville rekke bussen.

Men, det var han som sendte meg melding før jeg rakk å låse meg inn i leiligheten hvor to stykker ihvertfall ikke satt og spilte scrabble slik de sa de gjorde det. Jeg smilte lurt og foreslo at de skulle gjøre scrabble om til drikkelek: drikk hver gang du får et ord mindre enn førti poeng. Ingen respons, selvfølgelig. Det er for kjipt at de beste vitsene mine kommer når det bare er GS å fortelle dem til.

Jeg er i Bergen i helgen, og enten så har William husket det, eller så vil han ikke ut med meg. Med hånd på hjertet er det vanskeligste mennesket av type hankjønn jeg har vært borti. Det verste er, jeg tror han tenker og dissekterer samtalene våre, han også.

Mine kjære lesere, jeg tror jeg er i deep shit.