Gunn Samantha : Her skal du motstand finne

Jeg skulle jobbe i går. I alle fall var det det jeg trodde. Sjefen fra den lille dagligvarebutikken jeg jobbet i fra jeg var 17 til jeg fløy redet ringte i september og lurte på om jeg ikke ville jobbe der i morgen. Jeg forklarte som sant var, at jeg hadde forlatt småbygda til fordel for tiggerstaden, at jeg bodde i en leilighet med en liten pike som ville sulte i hjel og støve ned om jeg forlot åstedet og dessuten at jeg rett og slett ikke lyst.

- Nei nei, da så, sa han litt betuttet.
- Men kanskje du kunne jobbe her en av juledagene? Femte juledag, for eksempel?

Jeg sa at femte juledag kunne det godt hende at jeg var tilgjengelig, og han sa "flott" og jeg sa "god jul" og jeg skrev det opp i kalenderen min. Deretter hørte jeg ikke noe mer, men jeg visste jo at arbeidsdagene begynte 08.45, så jeg var utenfor 08.35 og klar for innsats.

Elleve beinkalde og regntunge minutter senere (Åshild har tatt min ene ullsokk, av ukjente grunner, og til jeg får strikket meg en ny, går jeg med to bomullssokker. Og som vi alle vet, det fungerer jo ikke like bra, så jeg frøs på den ene foten. Og regnjakken min er for kort i livet, til tross for at den var kjøpt "for å vokse i" i sjuende klasse.) kom endelig sjefen og så meg stå der og trippe av kulde, innsatsvilje og gjensyns...glede.

Det var bare forferdelig synd for sjefen at han ikke var klar for min innsats. Han hadde over hodet ikke tenkt at "hu oslojenta" skulle huske dette, og selv hadde han (i ærlighetens navn) glemt at jeg hadde sagt ja.
Han er jo en vennlig sjel og ville nødig la meg gå hjem, men det er begrenset hvor mange kasser det er å sitte i. Jeg satte på mitt fineste smil og sa at det var selvfølgelig greit og det gjorde ingenting (og sånn mellom oss, så er ikke kassaarbeid det mest givende jeg kan bruke åtte timer på). Han takket for samarbeidsvilligheten, men fortalte ivrig at de trengte en deltidsansatt som kunne jobbe hver torsdag ettermiddag og annenhver lørdag. Og det kunne jeg vel?

Nå håper jeg bare at jeg ikke blir oppringt 4. januar med spørsmål om hvor jeg er.

Psst: Julefreden har senket seg over byens beste bosted. Spis heller noen klementiner fremfor å sitte med fingeren på oppdateringsknappen.

Tine : Asshilds Jul- Lille Juleaften

Jeg møtte han på toget på vei hjemover. Det var så rart, jeg har nesten ikke sett han siden vi sluttet på ungdomsskolen, for vi begynte på forskjellige skoler, og selvom vi var på de samme festene nå og da, var det alltid en av oss som var opptatt med en annen. Synd i grunn, når vi ikke var sammen funket vi fantastisk sammen. Og så rotet vi, og ting ble kleint helt til vi slo opp. Det skjedde noen ganger, den siste gangen var det han som slo opp. Jeg antar det var stoltheten min sin feil at han ikke kom over for å se på film lenger. En dag dro han i militæret, og deretter flyttet han til Oslo. Selv om Oslo er en liten by, har vi faktisk prestert å ikke møte hverandre.

Jeg ble derfor ganske paff da jeg så hvem det var som slengte seg ned på setet ved siden av meg, men han var akkurat som om vi hadde vært sammen i går, og det var ganske deilig. Han fortalte han også skulle hjem til mor, og var en smule forbannet, for bilen hans streiket, og offentlig transport hadde han ikke mye til overs for.

-Jeg tenkte på det da jeg kjøpte Forden. Faens drittbil.

Jeg lo, og lot som jeg skjønte hva han sa. Han kremtet.

-Du har ikke peiling på biler, du heller?

Jeg sa nei, og han sa det var bra, for da slapp han å late som han faktisk interesserte seg noe nevneverdig. Og så kom han liksom plutselig på at han kjente Christian.

-Du er sammen med han, er du ikke?

Jeg mistet pusten i fire sekunder og ble sittende og gispe (litt skjult, først trodde han nemlig at jeg hadde svelget en hårball, sjarmerende i grunn). Han forklarte. Det viste seg at de hadde samme omgangskrets, og selv om de ikke var bestevenner, så kjente de hverandre godt nok til at Christian hadde rukket å briefe med at han hadde funnet en som var like glad i å pule som han selv. Halvseriøst mente Mads at det ikke skulle så veldig mye mer til for å skjønne hvem det var. Åshild toppet nemlig ikke listene over norges mest brukte navn. Jeg dyttet til han.

Min første ordentlige kjæreste, og min... vel, min bekjente. Bestemoren Christian ble plutselig kjempesyk og alle i familien er dratt opp til Nordland, og jeg har ikke fått julegave en gang og det hele er vel mer eller mindre.. hmm. Mads visste tilsynelatende ingenting, men var veldig nysgjerrig på hvordan det gikk mellom oss, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg fortalt han hele historien om nesten-babyen og nesten-alenemorsrollen og Christians venninner som han introduserer som Baby-Billig (Benedicte? Birgitte? Jeg husker ikke) og jeg blunket hardt så tårene ikke skulle komme. Mads må ha sett det for han ga meg en klem, og han luktet like godt som den kvelden han slo opp i niende klasse, og kysset meg på pannen. Jeg fikk en klem til, og denne gangen slapp han ikke.

Togturen var altfor kort. Jeg fikk melding fra han før jeg rakk å komme inn døren.

Vi tastet hele morgendagens gudstjeneste.

Gunn Samantha : Driving Home for Christmas

Det er virkelig noe spesielt (eller denne x-faktoren som Iversen gnåler slik om) med en møkkaførkje som sitter oppå deg hele tiden og aldri er ute av huset når du ønsker at hun skal være alle andre steder enn just der hun befinner seg når du for eksempel bestemmer deg for å fortelle kjæresten at han "er så skjønn". I ettertid er alt jeg har hørt fra hennes kant "Skjønn da du! 50-tallet er over femti år siden! Neste gang er han vel bedårende!"

Uansett. Det jeg forsøker å si, er at til tross for at hun til tider kan være ganske irriterende ("Men hvorfor skal jeg plukke opp håret i dusjsluket når du gjør det uansett? Man trenger jo ikke å plukke hver gang?"), ganske slitsom ("Men det er viktig å snakke høyt i telefonen! Og vi måtte jo snakke da, for om hun hadde ringt igjen på morgenen hadde vi sikkert glemt alt!") og ganske enestående ("Så jeg sa dump ham jeg, for kan du ikke se Harry Potter med ham, da er han ingenting å samle på.") så er det likevel noe der å savne.
--- Her kommer en bunke punktum, samlet opp for å veie opp for den forrige setningen som ble overdrevent lang: ........ ---

Så nå er jeg altså hjemme. Jeg trodde kanskje at hjemkomsten ville bli en av disse vanlige amerikaniserte familiegjenforeningene hvor alle feller en tåre og vi klemmer hverandre til tonene av "Driving Home for Christmas". Men nei. Jeg stakk hodet inn av døren akkurat i det lillebroren min hadde smelt igjen en annen dør, og velkomstordene fra min kjære mor er ikke verdt å gjengi, men de var ikke langt unna "Du! Vaske! Badet! Nå!"
Jeg tenkte at badvasking dog ikke var den verste oppgaven som kunne tilfalt egen person, så jeg tok kluten fatt og angrep. Etter fire måneder i kollektiv med tidenes slappeste badvasker har jeg lært hvordan dette skal gjøres, så det var fort unnagjort.

Nå fikk mamma blod på tann. Hun forstod hvor lett jeg var å overtale, og mens bruttern fortsatt gikk i sultestreik mot naziregimet (sultestreik meg opp i ræva - jeg har sett godislageret han har på rommet) pusset jeg sølv, sorterte julepost, vasket alle gulv, bakte sjuende sort og pakket inn de siste julegavene.

Ferdig landet jeg i sofaen litt over ni, fikk sett Grevinnen og Hovmesteren, og mottok melding fra Åshild:
"Du så strømregningen jeg hadde lagt på bordet under avisene, sant? Betalte du den?"

God julestemning til deg også. Vi kommer sterkere tilbake etter helligdagene (kanskje får vi noen forståelige poster fra frøken Prinsesse også?)

Tine : Merry fucking Christmas

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg stoler ikke på andre jenter med yrkestittel "Baby."

Denne julen er virkelig ikke i ferd med å ta seg opp.

Gunn Samantha : Sinnasmurfen

- Nei, sa jeg strengt da Åshild stakk skjeen sin i min spaghetti carbonara.
- Men du har ikke godt av så mye karbohydrater, vet du, sa hun og stakk fingeren sin i sideflesket mitt.
- Men det er mine karbohydrater, og jeg kaster dem heller enn å la deg få stille dine middagsbehov!, hylte jeg og stakk gaffelen min i hånden hennes. Heldigvis er ikke gaflene så skarpe, hvis ikke ville det blitt unødvendig mye blod for meg å vaske opp.
- Og nei, det hjelper ikke å sette opp kanin-øynene dine. Nå er jeg skikkelig sint!, sa jeg og tok med meg pastaen for å spise den foran That 70's Show.

Grunnen til min barne-tv-sinne (ja, jeg hører selv hvor pedagogisk "Nå er jeg sint på deg, men jeg hater deg ikke, for det er noe helt annet. Det er ikke pent å hate, men det er lov å være sinna av og til." høres ut) er at Åshild har utsatt å poste de to postkortene hun skulle slenge i postkassen, OG uten å fortelle meg at hun hadde utsatt det.
Som hun forklarte meg i dag tidlig:
"Jo, på lørdag skulle jeg jo gjøre det før lunsj. Men så glemte jeg da jeg gikk ut, fordi Silje ringte, og fortalte jeg deg forresten hva hun sa? Hun har endelig fått slått opp med (eller blitt sammen med, eller rotet med, eller blitt mor til - jeg fulgte ikke med) Magnus, så vi måtte jo diskutere det, og da glemte jeg det i farten. Og så skulle jeg jo ta det på søndag, men jeg var ikke helt god i hodet eller magen den dagen, så jeg to egentlig ikke sjansen på å gå ut. Og så var det i går, og da hadde jeg det i vesken hele tiden, men så hadde jeg helt glemt det bort, og plutselig var jeg tilbake hit. Og da tenkte jeg at du ville bli sint, så jeg turde ikke å fortelle det til deg i går kveld, fordi jeg var redd for at du ville reagere... vel, akkurat slik som du reagerer nå, egentlig."

I stedet for å ta postkortene i egne hender (bokstavelig talt), bestemte jeg meg for å demonstrere makt og ba henne spesifikt om å poste postkortene i dag. Jeg la dem i veska hennes, jeg ble hjemme til jeg så at hun hadde kommet seg avgårde til shoppingturen i Bogstadveien og jeg ringte henne klokka to i dag for å høre om hun hadde fått postet dem.
"Å... Postkortene... Jeg visste det var noe jeg skulle huske! Men nå har jeg gått tilbake igjen, og så satte jeg meg her på kafeen, og det er skikkelig kaldt ute, altså, og trengs de å postes i dag?"
"Åshild... Nå sier jeg snart f-ordet..."
"Jajajjajaja, så skal de komme seg i postkassen da! Masekjerring! Himmel, hun blir liksom aldri klar over hvordan det egentlig er, jeg hater hvordan hun ..." - Det siste regner jeg med at hun sa til venninnen sin før hun skjønte at hun ikke hadde lagt på.

Ikke det at jeg bryr meg så hemningsløst om onkel Arne og Espen må vente noen dager på postkortene sine, jeg tar det ikke som en personlig fornærmelse - men når det kommer på toppen av alt annet... Da merker jeg at jeg blir urimelig sint for det som egentlig bare er småting. I det humøret jeg er i nå, vil jeg bli sint om Åshild fortsetter å være på kjøkkenet, jeg vil bli sint om hun kommer inn i stua til meg, jeg vil bli sint om hun går ut...

Jeg er glad jeg ikke er Åshild akkurat nå.

Tine : Jul i ByBeBo

-Jeg synes det er vanskelig, sa jeg.

Hun tegnet hjerter på pakken med luen og skjerfet hun hadde heklet til ham. Det var faktisk blitt ganske fint, til tross for hvor negativ jeg hadde vært hver gang hun satt og holdt på med det. Hva kan jeg si, alt blir jo en vane. Jeg fortsatte,

-Jeg mener, jeg vet ikke helt hva vi er for noe nå. Etter... episoden, så har vi jo vært sammen, som i sex, men... episoden har liksom satt en demper på den slags ting, forståelig nok, vil jeg nå helst si. En ting er å gi vennskapsgaver, det er ingen sak. Om vi er kjærester, så er det jo passe teit om jeg kommer med en tydelig ikke kjærestegave, og tenk, om han ikke gir meg en gave i det hele tatt, så kan det jo bli skikkelig kleint.

Rød snor. Hun dro saksen over så de krøllet seg. Jeg tenkte på pakkene Pippi lagde og hang opp i treet sitt. De var alle helt perfekte innbundet. Kanskje ikke akkurat New York's Fifth Avenue, men ihvertfall koselige nok til å gi bort uten å føle vegring.

-Eller hva om jeg gir han en gave som viser at vi er skikkelig sammen? Og så kommer han med en eske... hmm, en økonomipakke med telys fra Ikea for eksempel? Det er jo ikke akkurat stillig å gi han noe kjempesøtt og romantisk da! Nå regner jeg ikke med at han er så mye på Ikea da, men du skjønner hva jeg mener.

Hun reiste seg opp og hentet merkelappene som lå på benken uten noen som helst respons på om hun var enig eller ei. SOS-barnebyer. Bombe. Men disse er faktisk ikke så ille. Du føler liksom ikke at noen prøver å få deg til å tvangsadoptere noe. For å være helt ærlig så er det siste jeg ønsker å tenke på sultne små barn i Afrika, når jeg selv sitter der proppet med gris og riskrem. Avsmak er ordet rett og slett.

-Vi har ikke snakket om det enda. Den siste uken har vært så utrolig travel for oss begge at vi ikke har hatt tid til å se hverandre i det hele tatt. Det er jo et absolutt relevant diskusjonstema, men jeg har ikke lyst til å ta det opp, for da virker det som jeg ikke har kjøpt gave enda, og det har jeg jo ikke, men det er for dumt om han skulle få vite det. Han kjøpte sikkert gave til meg i november alt!

Ny gave, nytt papir på bordet. Collage fra samtlige demonstrasjoner og sykkelturer og alt det andre de to har drevet med. Min sambo er en driftig kvinne, det skal hun ha.

-Jeg gruer meg faktisk til jul i år. Det blir skummelt. Kjenn på hånden min, jeg blir kald inni meg av å tenke på det. Se, jeg går med ullsokker! Jeg! Selv ikke Hjemmet averterer med ullsokker som siste mote!

Hun så ned på sokkene mine og kremtet. Jeg langet henne saksen.

-Det jeg heller mest mot er å kjøpe to gaver, og så insistere på at vi åpner dem mens vi er sammen. Så kan jeg mase meg til å få åpne min først? Det er jo noe jeg ville gjort uansett. Absolutt gjennomførbart. Hva tenker du?

Stillhet. At hun ikke kunne gi meg et dugelig svar nå heller. Jeg lekte litt med stearinlyset mens hun slengte på nok en merkelapp. Ferdig, og det var enda seks dager igjen til jul. Jeg kjente jeg hatet henne litt for det. Selv hadde jeg kun kjøpt en bodylotion fra Body Shop til søsteren min, og under en krisesituasjon i forrigårs ble den åpnet. Nå funket den heller dårlig som julegave. Det samme skjedde i fjor med genseren jeg hadde kjøpt til mamma. Jeg skulle bare prøve den ut en kveld, og plutselig var det rødvin over hele forsiden.

Hun så på meg og dyttet bort notatblokken hun hadde tegnet i mens jeg snakket til henne.

"Tannblekemiddel, ikke spør.
Kjøp ham kondomer og en lommelerke.
Dere deler jo interesser uansett hvilket forhold dere har tilhverandre."

Jeg så på henne.

-Du gjorde ikke?

Hun nikket.

Gunn Sam har disset tannblekemiddelet mitt siden vi flyttet inn. I tillegg til det hun kaller "alle opplagte grunner" også fordi man ikke skal åpne munnen på to timer etter at det er tatt i bruk. Nå står ikke verden til påske. Jeg slo henne i hodet med resten av gavepapirrullen. Hun kastet en pepperkake på meg. Krigen var i gang igjen. Synd i grunn, jeg som hadde planer om å fortelle henne at jeg likte henne bedre sånn.

Tine : PS10

Hei!
Jeg har fulgt med på dere nesten helt siden begynnelsen, og jeg må si dere rocker verden, Mandagsdiktene er geniale, Helgens Eskapader like så... jeg elsker alt! Det er en ting jeg har lurt på en stund, hva er den beste fordelen Åshild noen gang har ligget seg til er?

Hilsen Kristin

Hei Kristin.
Takk for sukker. Det er mye man kan få til bare man kommer i kontakt med de riktige menneskene, her snakker vi alt fra tilbud på lampeskjermer (brukte ikke det tilbudet så mye) til seigmenn om jeg viste tissen min (barnehagen, enkelte begynner tidligere enn andre), men jeg må si mitt beste funn var han jeg var sammen med han som jobbet i SAS. Han fikset det sånn at jeg ble skrevet opp som hans ektefelle, hvilket betyr praktisk talt gratis flybilletter hvor jeg ville. Dette passet meg utmerket. Da vi slo opp ble vi enige om at vi skulle fortsette å være venner, men det eneste jeg merket av det var at jeg kunne fortsette å bruke billettene.

En god nummer to var dansken som slapp meg inn på Roskilde. I første omgang skulle jeg bare flørte litt, men plutselig så ble det litt mye flørting, og Asshild fikk ordnet seg både armbånd og seng for natten. Han het Mikkel, var sånn brun som man blir av å jobbe ute, og lurte på om jeg foretrakk å drikke øl før eller etter jeg ble med hjem til han. Jeg sa jeg het Åshild, og at det var opp til han.

Tredjeplassen går til Esquil. Det skulle vise seg etterpå at det kanskje ikke var helt nødvendig å gå så langt for å få link (linkehore!), men det var veldig hyggelig da, det skal han ha.

Og sånn ikke akkurat angående det, denne samtalen fant sted i går:

Meg: Hvilken veske synes du er finest? Den røde med gull på, eller den svarte skinnvesken?
Gunn Sam: Jeg liker den svarte. Den er mer... casual.
Meg: Gunn Sam, baby, når skal du lære deg at jeg ikke er en casual person?

Gunn Samantha : valg

Å: Vik fra meg, du meningsløse Satan!
GS: Men dette handler om KOMPROMISSER!
Å: Åt helvete med kompromisser, jeg har alltid likt diktaturi mye bedre!
GS: Men du har ikke PRØVD en gang!
Å: Trenger jeg? Å nei, o vise Asshild kan atter en gang vise at hun på FORHÅND vet hva som er det riktige! Prinsipper eller dø!
GS: Men dette handler om helt gale prinsipper! Hjernen din må jo ha blitt skrudd sammen da Gud hadde nachspiel!
Å: Og det er negativt liksom? Nachspiel er bra. Du burde kanskje lage noen litt bedre trusler neste gang, hva?
GS: Bare det at du ikke tar det som trussel sier sitt.

Mens vi hylte disse tingene i hverandres retning sprang vi rundt kjøkkenbordet og fektet med gafler og stekebestikk. Jeg fikk en relativt god fulltreffer med den skitne kjøkkenkluten, mens hun kan juble fordi jeg tråkket i en spaghetti rimini-rest hun taktisk hadde plassert i et hjørne.
Og grunnen var den store eggdebatten. Av prinsippielle årsaker spiser ikke Åshild egg fra frittgående høner, fordi hun mener dette er første skritt i retning av å la håret gro under armene, lenke seg fast til truede fossefall og bry seg om hva som skjer politisk. Jeg mener derimot at en slik prinsippfasthet er helt hårreisende, og i dag ble debatten utløst av de tre wordsidene jeg hadde printet ut med rapport om hvordan burhøns har det. Siden jeg ikke regnet med at hun ville lese et kløyva ord hadde jeg markert ordet "burhøns" og limt inn et stort bilde av uvanlig mange høns på én kvadratmeter. Men virkelig krig ble det ikke før hun skjønte at det var "Flukten fra hønsegården" jeg hadde leid og puttet i dvd-spilleren.

PS. Esquil er tøff. Men vi har lyst til å denge ham. Stem på oss her.

Gunn Samantha : Bort med vekk!

Jeg er heller skeptisk til at kommentarfeltet vårt har utviklet seg til en prevensjonsdebatt. Det er ikke det at det ikke er interessant, eller jo vent - det er nettopp det at det ikke er interessant. Jeg klarer ikke å finne noe engasjement for å lese om andres sexliv. Diskuter den truede kongepingvinarten eller noe annet.
Åshild er selvfølgelig ikke likeså skeptisk som meg til denne SUSS-utviklingen. I de øyeblikkene hun ikke sitter med sjokolade stappet inn i munnen som en liten hamster, sitter hun med notatblokk og suger til seg informasjon som hun suger

Å nei. Her har vi et klart eksempel på hvordan personligheten min har utviklet seg i de fem månedene jeg har måttet dele tak med yndlingsbitchen vår. (Her kom Åshild inn i rommet mens jeg var på jakt etter et synonoym for Åshild. Hennes forslag.) Tidligere kunne jeg gå gjennom hele dager uten å måtte trekke seksuelle paralleller til alt som ble sagt, jeg slapp å vite at lilla er den nye svart, og jeg trodde at alle spiste frokost som inneholdt mer mat enn sukker. Det lille jeg visste om Justin Timberlake var fra krølltopp-perioden hans i N*Sync (Alle har en mørk boybandfortid. Jeg er ikke redd for å skjule min.) og jeg slapp å bekymre meg over det frizzy krøllehåret mitt fordi jeg ikke hadde tilgang på rettetang, ei heller bofelle som mumlet "Dan Børge" hver gang hun gikk forbi.

Ok, den siste var urettferdig mot henne. Tross alt har hun et vidt repertoar i skjellsord, så det var strengt talt ikke Akerø hver gang. Hun var særlig stolt den dagen hun hadde lest Aftenposten, slik at hun neste gang jeg hadde venner på besøk og satt i opphetet diskusjon kunne namedroppe "Nå må dere ikke tro at dere er Kurt Oddekalv heller da. Vi vet jo alle at dere bare driver med dette fordi dere er avstandsforelsket i Knut Arve Hareide."

Tine : Heldigvis

Nei.

Gunn Samantha : Mandagsdiktet IV

I dag ble jeg endelig ferdig
med eksamenslesing og gørr
og "Hvordan gikk det?" du sier
og jo, jeg er glad at du spør.

Klokka var stilt inn for tidlig
så i dag var jeg oppe før seks.
Åshild, hun nekter for skylden
men jeg tror ikke på denne heks.

Jeg var ikke sulten til frokost
så tarmene skrek da til slutt.
Da måtte jeg krype til korset
enn å kjøpe meg en bagu(e)tt.

Men ellers jeg kom meg igjennom
jeg skrev til jeg snart svimte av
Og spørsmålsarket var heldig
jeg tror at jeg gode svar gav.

Og nå er ting end'lig i orden
jeg er ikke singel no' mer.
Det har vært så vondt og ikke no' bra
men nå får vi se hva som skjer.

Tine : Samtalen

Det er liksom ikke alt som er like gøy å snakke med kjæresten sin om. At jeg ikke tåler p-piller (man blir tykk av slikt nemlig), eller at jeg glemte å sette på plass p-plasteret etter endt selvbruningskreminnsmuring for eksempel. Vi hadde allikevel nådd et sånt punkt i forholdet at jeg følte vi måtte snakk om det. Jeg ville egentlig ikke, for jeg var ikke sikker, men Christian er så forståelsesfull til vanlig at jeg egentlig hadde regnet med at han ville surfe gjennom det hele og ta stilling til alt jeg ikke ville ta stilling til. Det gjorde han altså ikke. Jeg orker ikke gå inn i alle detaljene, de siste dagene har vært jævlige nok som det er, og jeg synes det er vanskelig. Det enkelte vil kalle "høydepunktene" fra samtalen var disse:

-Du var redd for å få arr etter utslettet og tenkte at huden trengte å puste?!

Denne kan jeg ta selvkritikk på. Jeg løy litt, men han vet jo ikke om selvbruningen, og det hadde vært enda flauere å si at den egentlige grunnen til at plasteret ikke var på meg var fordi jeg var redd for skille! Limallergi virket så mye mer lettvint å skylde på. Det virket liksom litt mer troverdig, følte jeg. Christian var tydeligvis ikke enig. Jeg fortalte at jeg hadde selvfølgelig planlagt å skulle sette det på en time senere, men at noe skjedde og jeg glemte det.

-Da du hadde besøk av Gunnar?!

Det var denne delen her som var spesielt lite kult. Ingenting skjedde jo. Ikke egentlig. Han skulle jo ikke tro at jeg tenkte på det en gang! Jeg bare... Ååå. Han tok det på så innmari feil måte. Som om jeg tenkte på Gunnar så mye at jeg ikke greide å samle tankene om de som faktisk brydde seg om meg, og om det skulle være sånn så kunne det faen meg (han) være det samme.

Fokuserer jeg feil?

Jeg merket at samtalen gled litt ut i feil retning av det jeg hadde planlagt, og skulle bare rette litt på det. Veiledning. Nå kom liksom alt som tydeligvis hadde bygget seg opp. Han som før sa jeg var søt da jeg rettet ut håret mitt, syntes nå at det var en dust prioriteringen når det allikevel kom til å bli bølgete i regnet. Det bare flommet ut og fortsatte og fortsatte. Jeg begynte å gråte, og han stoppet opp, og jeg trodde han skulle komme bort til min del av rommet og holde rundt meg, men i stedet bare gikk han ut på kjøkkenet og ble stående der i ti minutter, før han kom tilbake igjen.

Bare innse det, jeg er ikke klar for å bli pappa nå. Det skjer ikke.

Nå knakk jeg totalt sammen. Jeg var ikke klar for å bli mamma heller, men abort har jeg liksom faktisk tatt stilling i mot, og det var helt jævlig å stå og måtte ha denne samtalen med han om det. Kunne han bare ikke være.. litt støttende? Det var jo strengt tatt ikke slik at jeg hadde rundpult meg selv alene.

Og sånn kranglet vi. Hele lørdag kveld, til jeg dro, så han skulle slippe å kaste meg ut. Jeg skal kjøpe prøve i morgen. I dag har jeg bare stengt meg inne på rommet mitt. Han har ikke ringt. Han har ikke sendt melding. Jeg sjekker mail hver halvtime, men han har til og med blokkert meg på MSN. Det er tydelig at vi ikke er venner. Gunn Samantha er ute, og jeg er så lei meg at jeg ikke en gang har lyst på Oreo-kjeksene som står i skapet hennes. Jeg orker ikke snakke med noen, og har sett Kvinnen i Mitt Liv tre ganger, bare på grunn av soundtracket. Thomas, min kjære, elsklige Thomas Giertsen (jeg måtte google han, og det ga meg ingenting, kanskje jeg brygger på noe) er faktisk ikke interessant, og det sier ikke så rent lite, for jeg forguder han sånn til daglig.

Her skal det stå noe kjapt og catchy. Jeg fikser ikke å tenke.

Gunn Samantha : Gullkorn fra Åshilds munn

Stuebordet kan ikke sees for bare tidstabeller, oppslagsverk og underlige kruseduller på alle ark. Jeg har vært våken siden sjutretti, og det er i dette kaoset av en lett hysterisk Gunn Samantha, klassisk musikk på stereospilleren og en haug med Åshilds klær i en haug i et hjørne at Åshild entrer stua. Eksamen nærmer seg, noe jeg har tatt innover meg, og halvt utslitt har jeg lent meg tilbake i stolen for å trekke pusten noen minutter før jeg studerer neste graf.

Åshild: Eh. Hva skjer her?
Meg: Eksamen er på mandag. I dag er det lørdag. To små dager unna skjebnen. Det er ikke bra.
Åshild: Å ja. Glad jeg ikke har noe sånt.
Meg: Flaks.
Åshild hentet hårføneren på badet og stod midt på stuegolvet og ristet vann av seg før hun fortsatte samtalen.
Åshild: SÅ, DET MÅ JO VÆRE GANSKE DEILIG?
Meg: (så bare dumt på henne)
Åshild: JEG TENKER, BARE SITTE OG LESE HELE TIDEN.
Meg: (fortsatte blikket)
Åshild: DU TRENGER IKKE Å KONSENTRERE DEG OM NOE ANNET, DU HAR TØMT FILOFAXEN FOR ALT ANNET - NEI, JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE EKSAMENSLESNING, JEG!
Meg: Vet du egentlig hva du sier?
Åshild: HVA?
Meg: VET DU EGENTLIG HVA DU SIER?
Åshild: (skrudde av hårføneren) Nå blir du sånn kjip igjen. Dessuten har du på deg t-skjorten som til og med du synes er stygg. Og det lukter jordrotte her inne. Æsj. Jeg stikker.

Og førti minutter etter med nitid baderomsarbeid var hun ute av leiligheten, og etterlot meg her.

Hun hadde forresten et annet gullkorn her om dagen. Jeg hadde besøk av min musikknerd (man har liksom en nerdevenn for alt, det er veldig rart med det? Jeg tror det eneste jeg ikke har er en venn som spiller rollespill.), og han snakket om at han nylig hadde oppdaget Sibelius, og hvilken fantastisk komponist han er. Hvis jeg ikke husker feil, ble ord som "Sibbelille" benyttet. I det han stod og la ut om Finlandia-hymnen kom Åshild inn i stua.
Åshild: Finlandia-hymnen? Er det en vodkasang eller noe?

Gunn Samantha : Når det piper i telefonen

Er det ikke rart når du endelig har samtaler du har spilt ut i hodet nærmere hundre ganger, og før du løfter av røret har du til og med notert et par stikkord på en lapp. Denne samtalen er produkt av mange våkenetter, noe har jeg diktet på i ettertid og noen ting har jeg latt være å skrive. Men jeg ringte endelig.

- Jeg vet ikke helt om jeg egentlig tør denne telefonsamtalen, sa jeg da han løftet av røret.
- Jeg vet det er for sent å ringe. Både at klokka er over tolv, og at jeg burde ha gjort det for en evighet siden, fortsatte jeg da han svarte.
- Ikke legg på, vær så snill. Jeg vet jeg har vært fæl, kunne jeg endelig få sagt da han ikke slang på røret. Jeg pustet tungt og trakk pusten for replikken jeg hadde øvd på så lenge.
- Jeg har ikke tenkt til å krype for deg, for det er ikke min stil. Men samtidig kjenner du meg godt nok til å vite hvorfor jeg slo opp, og hvor fælt jeg har hatt det etterpå.
- Jeg vet at det var meg, svarte jeg.
- Jeg vet ikke hva jeg vil, svarte jeg.
- Forhold har ikke en på-og-av-knapp! Jeg var like glad i deg dagen etter bruddet som jeg var i deg dagen før.
- Takk.
- Jeg skulle nesten ønske det var en på-og-av-knapp. Det ville gjort alt så mye enklere. Jeg syntes ikke forholdet vårt var sunt, men jeg merker at jeg savner deg. Veldig.
- Hvilken av knappene jeg ville trykket på? Jeg vet ikke.
- Ja. Jeg vet at jeg ikke burde ha ringt før jeg visste hvilken jeg ville trykket på, sukket jeg.
- Sorry. Kan ikke du ringe meg senere, når vi begge er nærmere våre fulle fem?
- Jeg kan ringe jeg også, det var ikke slik ment, forsvarte jeg meg.
- Hvis jeg ikke ringer igjen innen i overimorgen, kan du vel regne med at jeg ligger død i leiligheten og blir spist av fem rottweilere mens Åshild lurer på hvorfor dopapirrullen ikke er skiftet.
- Forsvarsmekanisme, vet du.
- Vi snakkes. Sov godt, avsluttet jeg.
- Godnattklem fra meg, sa jeg etter at han hadde lagt på.

Det var fem dager siden. Vi har heldigvis snakket mer sammen på telefonen siden det.

Tine : PS10

Hanne la igjen denne kommentaren på mandag:

Lurer på hva dere får til jul av onkel Arne?

Som Gunn Samantha sa, vi lurer vi også. Veldig. Gavene fra Onkel Arne er alltid bra. De var faktisk enda bedre før, da Tante Britt levde, men på en annen måte. Hun var litt surrete de siste årene, og av og til kunne man få ting som du skjønte at hun faktisk bare hadde funnet i skapet sitt. Den gangen hun ga broren til Gunn Samantha en koffert med møllkuler inni liggende inni i er legendarisk. Det var jo godt ment, han skulle jo ut å reise, men som fredsarbeidende i Palestina var det heller upraktisk med en sikkert tretti år gammel, orange, 7 kilos tung koffert. Et annet år fikk jeg et stormkjøkken, fordi kjæresten min var speider. Da vi var mindre fikk vi et par ullsokker, og en melkesjokoladeplate hver. Hver jul. Det var koselig, selv om jeg hatet ullsokkene hennes, og sjokoladen var gått ut ihvertfall i februar, året før.

Onkel Arne har alltid hatt litt mer estetisk sans enn Tante Britt. De er jo begge fra krigsgenerasjonen, og veldig for gjenbruk og slikt, men Onkel Arne skjønner liksom at det ikke er noen som ønsker seg SE&HØR-koppen de vant på cruise i 1993. I fjor dro han på Nike-store, og kjøpte sko til oss alle. Året før hadde han vært på Body Shop. Til tross for at han er over åtti, har jeg enda til gode å være misfornøyd med hva han kommer med, og bare tanken på at lille Onkel Arne, med stokk og russerlue som står og styrer og beskriver hvordan vi ser ut og hva vi liker å drive med "...Gunn Samantha er veldig i mot dyr og dreping av dem og sånn, kanskje du hadde noe for folk som lukter sånn?" får meg til å glise bredt.

Vi tror forresten han har funnet seg en venninne på eldresenteret. Han går der hver dag, spiser middag, og spiller bridge. Når han er kommet hjem, pleier han å sende en faks for å si at han har kommet hjem. "Det er nemlig veldig praktisk, bare se her, nå sender jeg dette bildet gjennom, og vips, så vet de akkurat hvem jeg har på besøk." Datamaskiner stoler han ikke noe særlig på, men faksmaskinen, det er Guds gave til mennesket. Onkel Arne er en artig liten sak.

Gunn Samantha : Onkel Arne

Vi fikk post på lørdag! Vanligvis blir alltid en av oss gretten, og mumler noe i hjørnene om at det alltid er den andre som har fått brev. Denne gangen var det derimot til oss begge."Kjære dere begge to. Håper dere trives i Oslo. Jeg hører at Gunn har fått en venn. Kanskje kunne dere fått en slik faksmaskin som de har på eldresentret, det er veldig moro. Pass på hverandre. Hilsen onkel Arne."

Gunn Samantha : Dagens julekalendergave

Når man først er en kjip idealist, så kan man likegodt kjøre løpet ut. Jeg blir likevel så grovt mobbet av romvenninna mi for de frittgående eggene og for fakkeltogene mot rasisme at jeg likegodt kan kaste inn håndkleet og nok innse at jeg bryr meg mer om fattige i Burma enn hva normalt er.

For det er første desember, og siden midten av juli har vi sett tv-reklamer om den perfekte gaven til de forskjellige familiemedlemmer. Siden vi nå først har endel lesere i denne bloggen, vil jeg gjerne benytte anledningen til å hyle litt om hvor mange kommersielle kroner vi legger igjen i de amerikaniserte kjøpesenterene rundt om i det ganske land.
Ja, jeg vet jeg høres ut som din kjipe grandtante, men nei å nei tenk hva vi kunne gjort med disse pengene i stedet for:

For eksempel kan du gi noen en geit til jul. En geit er jo som kjent ganske kult, og siden Dyveke sier at det er bra, så skjønner dere vel alle sammen at dette er tingen.
Eventuelt kan du støtte prosjekt 101 - ikke dumt det heller.
Og noen du kjenner ønsker seg sikkert medlemsskap i Amnesty, og du skal ikke se bort fra at mange blir glad for en Pablo å henge på veggen.

Så - det var reklamepausen - nå over til nyhetene.