torsdag, november 30, 2006

Tine : PS9

Hva slags familiebakgrunn kommer så åshild og gunn samantha fra? Beste middelklasse? Hilsen en undrende sjel. - Tolstoj

Kjære Tolsjoj,
lille venn, jeg synes familiebakgrunn er et ganske relativt begrep, men vi har nå en gang hevdet at vår policy er at vi svarer på alle spørsmål, og da burde da ikke dette være noe unntak.

Det er ikke å stikke under en stol at min mor i senere tid har giftet seg opp. Vel, vi var aldri noen underklasse, ikke misforstå, men mamma fikk meg, og året etter søsteren min, mens hun enda var veldig ung, og jeg har i aldri hatt noe godt forhold til den biologiske faren min (hovedsaklig fordi jeg aldri har sett noe særlig til han etter at søsteren). Alene mor når du er knapt tyve gjør sitt for økonomien. Vi bodde derfor hos mine besteforeldre "på den riktige siden av byen" i et "møblert hjem" som min morfar så vakkert ville sagt det, til jeg var elve. Så fikk mamma jobb i en annen by noen timer unna, og plutselig bodde vi ikke hos dem lenger.

Det er mange ting som skjer når man er rundt elve år gammel. Man mister tenner, man lærer seg å stå på rollerblades, og plutselig, om man ikke er forsiktig nok, så kan man bli venninne med tante rød også. Det siste syntes ikke jeg var så innmari gøy, for vi hadde hvit sofa og besøk da det skjedde. Mamma hadde nemlig fått seg ny kjæreste hun, men han var kul, og lurte på om han kunne inviterte oss ut på restaurant da mamma sa vi burde feire det hele, selv om det var helt tydelig at hverken jeg eller han egentlig skjønte helt hva det var vi skulle feire for noe. Året etter flyttet vi inn i huset hans, og nå har de vært gift en stund også. For å komme tilbake til spørsmålet ditt, så vil jeg vel påstå at min stefar er fra den høyere middelklassen, ja. Jeg fikk en lillebror for seks år siden, men Elisabeth og jeg var allerede vant til å bli behandlet som prinsesser, og har aldri blitt behandlet som om Morten ikke var pappaen vår. Dette har virkelig ikke gjort ting anderledes. Broren til mamma har kranglet en del med besteforeldrene mine (du trodde vel ikke at Gunn Sam hadde klart å bli så radikal på egen hånd?), en periode faktisk så ille at vi var ansett som "de eneste barnebarna." Greit nok for meg, da det har gjort at jeg har blitt ganske så bortskjemt derfra også.

Når det kommer til Gunn Sam, huset til foreldrene hennes er helt ok. De har innlagt vann, og strøm, og...

Hmm, nå ble jeg litt usikker her. Vent, jeg må sjekke.

Joda, Gunn Sam nikket bekreftene.

...de har også telefon (når de ikke boikotter slikt fordi det er borgerlig, da ihvertfall).

tirsdag, november 28, 2006

Gunn Samantha : PS8

Åshild så på meg med ømme øyne i dag tidlig og smilte et faktisk relativt hyggelig smil.
"Ååååh, slanker du deg i sympati med meg? Det er bare såååååå søtt!", og så slo visst den logikken hennes til, som gjør at hvis jeg ikke spiser, kan hun spise min porsjon også, og fortsatt slanke seg, fordi "man skal ikke kaste mat". Så mens hun i tillegg til sin egen frokost ("Choco Sugar Mega Super Carbohydrate Pops Snacks" (eller noe sånt) og en Coke Zero) spiste min (to skiver rugbrød med leverpostei og makrellitomat og Tine ekstra lett) og en liten youghurt (sånn for sikkerhets skyld) prøvde jeg å forklare henne opplegget med tannlegen. Man spiser jo ikke før man skal til tannlegen. Man pusser tennene som en gal og håper på det beste, bruker tanntråd som det var nonstop slik at når tannlegen spør "Jaha, har du brukt tanntråd siden sist?", kan man smile et siste-liten-smil og nikke "jada!"

Åshild lyste opp ved ordet "tannlegen". I seg selv er jo det litt foruroligende, og jeg så skeptisk på henne. Selv har hun ikke vært i tannlegestolen siden hun gikk i tredjeklasse. Men hun har vært på fest med odontologer, og til tross for at hun etter sigende åpnet samtalen med "Hva finner dere ut om dinosaurer nå i dag da? Er ikke de litt døde for lengst?" mener hun dette teller som tannlegebesøk.
Uansett. Åshild fikk meg til å love å stille tannlegen et spørsmål hun lenge hadde fundert på.
"Seriøst?", sa jeg.
"Seriøst.", sa hun.

Så en time etterpå satt jeg i tannlegestolen, halvbedøvet med bomull langt inn i ganen og mens vi ventet på at bedøvelsen skulle slå skikkelig inn, måtte jeg spørre tannlegen:
"Ørm. Hummm. Det var en ting en venninne av meg lurte på. Nemlig om... kremt... karies kan smitte?"
"Hvordan da, tenker du?"
"Neeeeeei... Sånn for eksempel hvis man kysser en som har hull i tennene?"
"Eh, vel."
"Jeg forestiller meg liksom Karius og Baktus her, og de kunne jo virkelig hoppet fra munn til munn."
"Det finnes jo mange bakterier i munnen, da. Som deles."
"Ja, det skjønner jeg."
"Men om karies kan smitte... Hvis forholdene var lagt til rette for det, og mottager hadde elendig tannhygiene..."
"Men da hadde den kanskje selv bakteriene selv fra før av?"
"Ja, så stor forskjell ville det ikke vært."
"Nei, da så."
"Men det er jo forsket på at høy spyttproduksjon minsker farene for hull i tennene. De med tørr gane får flere hull enn andre."
"Men i kyssing er det jo mye spytt involvert?"
"Ja, så kanskje kan man konkludere med at det er positivt? Dessuten er det jo endel andre positive ting med kyssing også, da."
"Som at hvis du har noen å kysse på, er man kanskje ivrigere med tanntråden?"
"Det kan man anta, ja."
Så var jeg bedøvet og tannlegen fløy i strupen på meg.

Værsågod, Åshild. Nå kan jeg aldri gå til den tannlegen igjen.

mandag, november 27, 2006

Tine : Helgens eskapader: Gunnar (faen)

Så kom han da. Gunnar. I går.

Og han ser faktisk ikke så verst ut, det skal sies. Det er riktignok tidenes turn-off at han visstnok er i slekt med enkelte andre, men alle har en "del delen av familien," og jeg velger å tenke at det er Gunnar i dette tilfellet.

Seriøst, han er kjekk altså.

Før dere sier noe mer, la meg få forklart meg.

Greia var at Gunn Samantha ikke var hjemme. Det var bare meg, og da er jeg jo som kjent lettere antrukket, denne gangen grunnet påsmurning av selvbruningskrem. (Christian tror jeg er naturlig brun, jeg synes det er litt søtt.) Jeg sto i tørkepositur på badet da det ringte på døren. Først trodde jeg det var GS som var tilbake allerede. Hun skulle ikke være hjemme på ihvertfall en time, og hadde hun glemt nøkler kunne det søren meg være hennes feil. Jeg var ikke i stand til å åpne noe som helst. Enkelte ting må man bare ta seg tid til å vente på tenkte jeg, og lot som jeg ikke hørte den intense ringingen.

Det fine med nåtidens teknologi er forøvrig det at om man ikke vil høre, trenger man heller ikke. Det er noe som heter fjernkontroller, det er noe som heter store høytalere, og kombinasjonen er upåklagelig. Allikevel, nok får være nok, og etter omtrent en time fant jeg ut at nok var nok, og at jeg fikk åpne opp den fordømte døren.

Av alle mennesker i hele verden, så var det han. Jeg holdt seriøst på å besvime, og måtte gripe tak i dørkarmen for å ikke falle i gulvet med det samme. Jeg svertet lavt over at Gunn Sam ikke kunne advare litt bedre om slikt. Da hadde jeg liksom brydd meg om esken hun hadde satt fra seg i stuen, i stedet for å sove videre (hun dro tidlig i går morges. Tur. What the fuck? Dagens ungdom spiser hamburgere og ser på kino på søndager). Gunnar kremtet. Jeg kremtet jeg også, og grep etter Gunn Sams slitne hettegenser som hang på en knagg på veggen. Vanligvis ville jeg ikke tatt i den med pinsett en gang, men desperate situasjoner krever desperate løsninger. Den luktet såpe uten parfyme. Herregud. Jeg stønnet. Han så på meg igjen, og smilte det fordømte smilet som gjorde at han fikk være med hjem sist.

Gunnar: Du er fin.
Jeg: Jeg er også lykkelig kjæreste.
Gunnar: Du?
Jeg: Jeg.

Jeg dyttet bort forsøket på å gi en klem.

Ok, så gjorde jeg ikke det. Men jeg tenkte på det, det skal jeg ha.

Vi gikk inn i stuen.

Gunnar: Så... hvor lenge har dere vært sammen?
Jeg: Lenge nok.
Gunnar: Hva heter han?
Jeg: Christian. Med C.
Gunnar: Jeg forstår. Good catch?
Jeg: Hva tar du meg for?
Gunnar: Bare smalltalk. Dette er ikke så kult for meg heller, skal jeg si deg.
Jeg: Esken står der.

Jeg pekte. Han rufset seg i det sjokoladebrune håret, og satte de like mørke øynene i meg.

Gunnar: Du... vi skal ikke ta en kaffe eller noe da? Siden jeg først er her liksom?

Kaffe hadde vi ikke, men vi hadde kakao, og det var han tilsynelatende meget fornøyd med. Vi satt i sofaen, og duften av David Bechams "Instinct" liksom dro meg nærmere. Det må ha vært planlagt, for jeg erindret svakt at vi hadde snakket om det. At sofaen vår er knøttliten gjorde liksom ikke ting mindre koselig. Dette var vanskeligere enn jeg trodde.

Gunnar: Hvor traff du han?
Jeg: Lang historie. Vi kan snakke om noe annet?
Gunnar: Nei, jeg vil høre!
Jeg: Jammen... Jeg.

Vi ble stille en stund. Det plaget meg at jeg kunne dele stillhet med han uten at det ble pinlig.

Og så, uten forvarsel klirret det i nøkler utenfor, og inn kom Gunn Samantha i en furie. Sykkelen var for helvete punktert, og lappesaker var lagt igjen hjemme. At jeg hadde drukket av hennes kakao var nok til at jeg skulle ønske jeg hadde svart på den blanketten fra Døve og Blinde Malere i stedet for å tegne på den da den kom i posten.

Og så oppdaget hun Gunnar.

Vi ble alle bare stående å se på hverandre ganske lenge, før Gunnar kremtet igjen, og sa at det var nok best han gikk. Gunn Samantha nikket, og dyttet bort esken med gensere og CDer og alt det andre som lå i den. Før hun forsvant ut på badet hvisket hun kjapt til meg meg at genseren jeg hadde på nok også egentlig burde vært i den esken, og jeg utstøtte et lite hyl, som virkelig ikke passet seg der og da.

Så dro han.

Jeg spiste middag med Christian den kvelden, og det var koselig og jeg tenkte ikke på han i det hele tatt. Ikke litt en gang.

Ok. Litt, men det var fordi vi snakket om at han hadde vært innom. Jeg vet enda ikke hvordan jeg skal stille meg til det hele.

søndag, november 26, 2006

Gunn Samantha : Dum og dummere

Jeg liker ikke dumme jenter. Men jeg har stort nok hjerte til å forstå at de ikke selv skjønner idiotien sin, rett og slett fordi de er så dumme. Derfor sier jeg skjelden noe når mine studievenninner tror at Holland er hovedstaden i Belgia eller at Aston Martin er et fotballag. Så dumme jenter er kanskje ikke mine bestevenninner, men jeg klarer likevel ikke hate dem like mye som jeg hater hvalfangst.

Det jeg derimot har en direkte aversjon mot, er jenter som gjør seg dummere når det er gutter i nærheten. Jeg har sett hardbarkede kvinnesakskvinner skjelve nervøst og feminint foran en cd-spiller og mumle "jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skifter spor, jeg...", slik at den aktuelle mannen må forbarme seg over det svake kjønn og hjelpe til. Det er ikke sjarmerende, det er ikke søtt, det er rett og slett bare himla irriterende. Jeg har en ukuelig (og ikke så rent lite plagsom) tro på at alt man tror man kan få til, får man til.

Etter å ha flyttet sammen med Åshild, og særlig i den perioden hvor hun tok med seg et nytt mannebein hjem fra byen to ganger i uken, var det ikke grenser for hvor ofte gutten måtte skru på stekeovnen, hjelpe henne å sjekke mailen eller ringe pizzastedet. Ting som hun selvfølgelig klarte selv (hvordan ville hun ellers overleve?), må plutselig en ridder på hvit hest bistå henne med.

Så sint, så sint!

Så derfor trenger jeg kanskje ikke si hvilken person jeg tenkte på da jeg fikk tilsendt dette klippet:

lørdag, november 25, 2006

Gunn Samantha : Hysteria

Åshild har vært direkte grusom i kveld. Jeg forsøkte å myke henne opp med kakao. Ikke på den underholdende måten å helle den over hodet på henne og vente på at hun myknet, men på den gode gammeldagse måten ved at alle jenter blir myke med kakaobønner og krem-fra-sprayboks.

Jeg trodde endelig at vi begynte å nærme oss en klisjé om byens beste bosted. Endelig kunne Åshild og jeg være i samme rom uten å si styggere ting enn "møkkakvinne" og "madrass" til hverandre (gjett hvilket ord som går på hvem), og her om dagen tok til og med Åshild oppvasken. (snøballer i helvete og slikt)
Men så bra kunne det selvfølgelig ikke gå. Det er nemlig noen ting her i livet som er hellig for Åshild. I rangert rekkefølge:
1. YSL Touché Eclat-maskaraen hennes
2. Christian
3. Kaffe latte
4. Pride and Prejudice-DVD-en
og ikke minst, punkt 5, det punktet som gjør at Åshild måtte puste i papirpose i fem minutter i kveld.
5. Espen Klouman-Høiner.

Samtalen gikk som følger:
Meg: Hei!
Åshild: ...
Meg: Jeg kjøpte med det bladet ditt, som du ba om.
Åshild: ...
Meg: Og jeg tok med et kinderegg til deg.
Åshild: ...

Siden jeg ikke fikk så mye respons, skrelte jeg meg en mandarin og begynte å lese Elle. Det er ganske greit å holde seg oppdatert i fiendens talerør.

Meg: Åh, han der har jeg sett før! Hvorfor har jeg sett ham før?
Åshild: ...
Meg: Hm. Jeg tror jeg vekslet noen ord med ham på Kaffebrenneriet forrige uke.
Åshild: Jeg prøver å nappe øyenbrynene her, gidder du å holde kjeft?
Meg: Men han står på sånn kjekkeste-menn-liste-greie-ting!
Åshild: HÆH?
Meg: Venta. Her står det. Espen Kloumann-Høiner eller noe sånt. Hørt om ham?

Mer hørte jeg ikke, og jeg tenkte at hun som vanlig hadde på gunnsamanthafilteret sitt. Plutselig lå jeg i bakken med røde negler gravd inn i magen og en pinsett stukket halvveis inn i øret. Samtalen etter dette var heller ikke veldig givende for min del:

Åshild: ESPEN KLOUMANN-HØINER?
Meg: Ja, jeg sa jo at...
Åshild: ESPEN KLOUMANN-HØINER?
Meg: Men jeg visste jo ikke at...
Åshild: ESPEN KLOUMANN-HØINER?
Meg: ... han var kjent eller...
Åshild: ESPEN KLOUMANN-HØINER?
Meg: Hva skulle jeg gjort med...
Åshild: ESPEN KLOUMANN-HØINER?
Meg: ... det uansett?
Åshild: Han er SÅSINNSYKTSEXYOGFANTASTISKDEILIGDIGGASS!
Meg: Hva skulle jeg gjort, stoppet ham og ringt deg?
Åshild: du-uh...

Det viser seg at han har spilt i en av Åshilds all-time favorittfilmer, bærumsfilmen Bare Bea. Og ikke nok med det, hun har sett en Reprise-film tre ganger på kino (med forskjellige gutter hver gang), og røpet for meg at hun kun klinte med han andre fordi hun innbilte seg at han var Espen Kloumann-Høiner. Et navn det nå er tvilsomt at jeg vil glemme.

Så nå snakker hun ikke med meg. Fordi jeg vekslet tre ord med en gutt i forrige uke, og ikke svinebandt ham og rullet ham hjem til Åshild. Jeg vet ikke om jeg trenger å si urettferdig?

onsdag, november 22, 2006

Aksel : ER DU ISTAND TIL Å LESE, ELLER GIKK DET DUKKEN OGSÅ?!

Gunn Samantha: Idag er det 14 dager siden. Jeg har sendt deg 227 meldinger, ringt deg 132 ganger, sendt 53 mailer, og du har ikke svart på en dritt! Okay, har jeg tenkt, du er opptatt med noe annet, jeg vet du har møter å gå på, og jeg vet du må være sosial med vennene dine. Men så ser jeg at du er inne på den fordømte bloggen, du har tid til å poste innlegg, MEN DU HAR FAEN IKKE TID TIL Å SVARE PÅ EN MELDING ELLER TA DEN JÆVLA TELEFONEN ÉN FORBANNA GANG!! HVA I HELVETE ER DET SOM ER PROBLEMET?!

Er det virkelig så vanskelig å akseptere at jeg er noen år yngre enn deg, at jeg egentlig heter Axel (not anymore though, fikk godkjent navnendring, selv om det sansynligvis ikke betyr en dritt for deg) og at jeg jobber på Narvesen? I så fall kan jeg meddele deg at du er en overfladisk drittkjerring som overhodet ikke er noe bedre enn hun du bor med. Fatter'n hadde rett når han sa at man ikke kan stole på noe som kan blø i ei uke uten å daue av det!

Allikevel, hvis det betyr noe som helst for deg, kan jeg fortelle deg at jeg oppriktig lei meg over at det ble slutt, at jeg nesten ikke klarer å spise, og at jeg savner deg...

Anyways, hvis jeg ikke hører fra deg innen lørdag sender jeg Gunnar innom for å hente klærne mine. Vær så snill å slipp han inn, siden jeg trenger den bedritne Narvesen-uniformen; sjefen begynner å bli grumpy for at jeg møter på jobb med dongeribukse og slitt t-skjorte...

(Btw, du burde kanskje fjerne rettighetene mine til å poste....)

Glad i deg...

tirsdag, november 21, 2006

Tine : Om det å lese mellom linjene

Søndag gjorde Espen det tydelig at han ikke synes jeg har så veldig mye å gi, som menneske. Han mente at jeg både var overfladisk, og at jeg var uten evne til å finne en dyp kjærlighet som gikk forbi dette overfladiske. Dette begrunnet han med at jeg, tilsammens med min kjære, kun eier tretti plater (om du tar vekk alle boyband CDene fra det glade nittitall kan jeg informere deg om at min CD-samlig er betydelig lavere, nå i disse MP3 tider, men det hjelper vel kanskje ikke meg? Intelligens utmåles jo etter platesamlingene til folk, always has, always will. Godt poeng der, Espen). Men hvorfor gidde gjengi kommentaren ytterligere, her skal du få lese den selv før jeg fortsetter:

Jeg må si at sånn taktikeri er bare patetisk vissvass. Faen a kvinne, du har vel et liv? Lev det som du pleier bare at du inkluderer han litt i det, hvorvidt dere er meant to be eller om dere kun har 4 knull til før det er over har da nada og si? Strategier funker særdeles sjelden, hard to get er hvertfall en helt latterlig taktikk. Problemet ditt asshild virker som at du kun tenker på særs overfladiske ting, hvilket vil si at om 7 dater til så har dere ikke en dritt å snakke om siden dere tilsammen kun eier 30 plater og 4 bøker. Samt at dere har lest en avis hittil i år. Du vil aldri få et forhold basert på felles interesser og kjærlighet men kun overfladiskhet. Men så snart du selv innser dette og syntes det er greit så vil du nok treffe en du kan dele et liv med. Men det vil aldri bli like vakkert som når gunnhild virkelig treffer en soulmate. Beklager.

La oss gå gjennom dette steg for steg. Jeg tror ikke "taktikeri er vissvass." Om det ikke hadde vært det, hadde nok de fleste sendt fjorten meldinger i timen til sin ønskede utkårede, og det er jo sjeldent en sikker vinner. Altså må man tenke litt.

Har vi tenkt ferdig? Da har du vel konkludert med at du også har bedrevet litt taktik i din tid, men i hovedsak er nok dette en jentegreie. Det er sant.

Ja, jeg har et liv. Jeg har venner som bryr seg, en kjæreste som liker meg, hobbier som passer mitt lynne, og en samboer som strengt tatt ikke frister så altfor mye å henge med, men man kan jo ikke ha alt heller. Allikevel, det må poengteres at denne bloggen fokuserer på ulikhetene mellom Gunn Samantha og meg selv. Vi er to ytterkanter, det skal jo sies, men alle har noe tilfelles, man må bare lete lengre med noen enn andre. Vi oppdaget at vi begge likte å hekle, og at vi begge hadde fått norskkarakterer til å være stolt over. Sistnevnte, begge oppnådd uten noen som helst form for seksuelle tjenester utvekslet, selv om du nok skulle tro det, Espen. Vi bestemte oss derfor for å gjøre det beste ut av det å bo sammen, da det teorietisk sett ikke skulle være mulig å være så forbannet ulike. At våre personligheter derfor er dratt til det ekstreme her, at enkelte hendelser er en smule overdrevet, det synes vi selv skinner ganske klart igjennom. De gode øyeblikkene skildres ikke for ofte, men de er der nok, de også.

La oss be frank with each other, siden jeg allikevel føler at du har bragt på det rene at du synes jeg har et ganske hjernedødt liv. Jeg vet at jeg er flink til å skrive. Jeg kan det. Riktignok er Gunn Sam betydelig mye bedre enn meg på rettskrivning, men å skrive tekster som folk liker, det får jeg til på egenhånd. Jeg tør også påstå at du vil si deg enig i dette. Det er jo også en mulighet for at du er her bare på grunn av Gunn Sam, men man må nesten lese mine innlegg også for å kunne følge bloggens story-line helt. Uansett, tror du, helt oppriktig, at jeg har oppnådd denne skriveevnen ved å pule folk? At fordi jeg liker å tenke på om skoene mine matcher vesken, om fetteren til naboen er kjekk (det viste seg at han ikke var da jeg fikk tatt han i nærmere ettersyn), eller at fordi jeg liker å danse i helgene, så blir jeg så inspirert at jeg kunne komposere ting som også folk som ikke delte mine interesser kunne glede seg over?

I så fall tar du feil, Espen. Gruelig feil. Jeg leser da jeg, også. Mye. Saken er bare det at Gunn Samantha liksom har tatt den wannabe-bibliotekarrollen i Byens Beste Bosted. Jeg ble vamp i stedet, og det er i grunn helt greit, det.

Forresten, jeg fant en godbit i N&Us medlemsblad Putsj sånn angående dette som bare er for bra til å la gå fra meg.


Ellers var det et lite gullkorn på side 6:
- Skal vi mot Lom eller Dombås, lurer Sindre Østby Stub på. Han er energirådgiver, og en av de få i Natur og Ungdom som har lappen.
Resten av bladlesingen brukte jeg på å innse hvilken sekt min sambo er med i.

For å summere opp, Espen, skjerp deg. Du kan ikke dømme folk på den måten som om de var 2D-dimensjonale stereotyper. Vi har alle vårt. Jeg er åpen om meg og mitt, Gunn Samantha om sitt. Sammen har vi en blogg som funker, og jeg tror det er nettopp på grunn av de ulike interessene våre at vi har den leserskaren vi har. Hver for oss hadde det nok blitt kjedelig, og altfor ensidig i lengden. Sorry, Espen. Det er synd på deg om du ikke har innsett dette før nå.

Nå er klokken blitt altfor mye mer enn det som var planen, men noen ting kan man bare ikke la ligge for lenge.

Å stemme på oss her for eksempel.

mandag, november 20, 2006

Gunn Samantha : Mandagsdiktet III

Helga gikk skikkelig langsomt
og helger skal visst være gøy?
Men jeg måtte sette opp klesvask
og vaske opp etter Åshild som spøy.

Jeg rømte og dro på kaféen
og drakk en kaffe (det var godt)
Og den var selvfølgelig rettferdig
- ingen arbeidere hadde blitt slått.

Jeg ønsket jo bare å slapp' av
men med mine venner går det ikke an.
Det var diskusjoner som tok av
og bare om slikt som vi kan:

"Nå er Mongstad blitt godkjent."
"... Og det er no' drit."
"Atomavfall og elendighet!"
"Vi burde ikke hatt slike ting hit!"

*

Jeg hater at Åshild er lykk'lig
Men jeg prøver jo å være grei.
Jeg gav Christian litt sjokolade
han sa at "økologisk er tingen for meg!"

Så våkner jeg langsomt på mandag
til bloggkonkurranse og styr
Bruk heller din stemme på noe viktig
hjelp Burma, NU, eller et dyr.

Men ønsker du likevel å støtte
to fattige piker fra øst...
Så surf innom Tordenbloggen i morgen
og gi meg en litt bedre høst.

søndag, november 19, 2006

Tine : PS7

Det var SpaghettiOnsdag, og Gunn Samantha snakket om O så viktige ting, som det å redde verden fra kapitalisme, hvaldrap, eller noe sånt noe. Saken var det at jeg faktisk ikke fulgte ikke så nøye med når sant skal sies, hodet mitt var nemlig fylt med Christian, og når det gjelder GS så er det så mye gnål uansett. Er det ikke det ene, så er det det andre. Små, lubne menn, uten hår er vi begge enige om at er lite stillig, men det er nok delte årsaker til at Steinar Bastesen henger naglet til dartspillet vårt.

Men nok om udelikate menn, jeg blir føler meg nesten helt morader her. Jeg satt altså og funderte på hva jeg skulle gjøre med dette nye, og fantastiske mannebeinet mitt. Spørsmålet mitt bestod i hovedsak på om jeg skulle kapre eller ikke kapre, men også litt om hvilke kapringsteknikker som i så fall skulle taes i bruk. Gunn Samantha var selvfølgelig til liten hjelp, men jeg hadde ikke forventet noe annet. Det var i dette tidsrom da vi mottok denne kommentaren:

Hvis han er så fantastisk som det hevdes, kan det også tenkes at han er vant til denne type oppmerksomhet fra damer. Da må man legge hodene i bløt og pønske ut noen strategier:

Pleier ikke å spille 'hard-to-get' å funke i slike tilfeller?

Hilsen en liten blå høne som er singel og burde absolutt ikke gitt noen form for 'hvordan-hanke-inn-en-mann'-tips

Hard-to-get pleier selvfølgelig funke om du kan, min lille venn. Men for å sitere en kjent norsk film: "Noen ganger må du slippe keeper´n og angripe med begge henda!" Så joda, det funker vel, men av erfaring, så vet jeg at også menn liker at noen tar litt styring. Vi lever da i det 21. århundre, og til tross for at hverken jeg eller min mor har drevet med så altfor meget rødstrømpebeskjeftigelse i våre liv, har vi da vunnet såpass at det er lov å være oppsjekker. Om jeg er interessert i en fyr så liker jeg å la han få vite det. Selvfølgelig, jeg legger meg ikke langflat etter Gud og hvermann, (hva tar du meg for? La det spørsmålet være retorisk forresten.) de skal jobbe litt. Spørsmålet er bare hvor mye man kan ta seg råd til. Too hard to get etter at man har hatt sex blir bare til at man ikke gidder. Menn er simple skapninger på mange punkter, og dette kan bli tolket som at han ikke var bra, og det er usexy nok til at det ikke frister til senere møte.

Dette ble rotete, det ser jeg selv. Det jeg vil si er at kostbarhet er en gylden nøkkel, men at alt blir anderledes etter sex. Spesielt nesten-edru sex. Da må man ikke bare tenkte strategier, da må man også tenke med hjertet, ihvertfall om vedkommende har fått innpass der.

Alt i alt vil jeg påstå dette er et kinkig spørsmål, hovedsaklig fordi jeg egentlig ikke driver med kjærester og slikt, men Gunn Sam nekter å si noe annet enn K-ordet for tiden (oh, the irony, I tell you!) og da må jo noen dra på seg badedrakten og hoppe uti. Etter nøye gjennomtenkning har jeg allikevel kommet frem til noe som kan sies med sikkerhet i alle tilfeller:

Om man er interessert i noen, og man får en melding, da er det jo en god ting. Man må bare ikke sende fjorten stykker på en gang.

For de som håpet på Asshilds Eskapader, noen har vært for travel med å holde lange givende samtaler med kjæresten sin til slikt tull.

Ok, kanskje litt da.

fredag, november 17, 2006

Gunn Samantha : Sjarmørens inntog

Christian var hjemme i vår leilighet for første gang i går. Jeg hadde fått evakueringsordre, men regnet ikke med en mann som faktisk ringte på ti minutter før tiden. Panisk, med håret i vill uorden (javel da. Det er sånn alltid) og nøklene rotet bort av Åshild forsøkte jeg å gjøre meg usynlig.
Ingen tvil om at jeg klarte det, for maken til sexscene som de oppførte i gangen må man betale for å se andre steder. Heldigvis er Christian et langt mer anstendig menneske enn det meste annet som har kommet over dørstokken her, så vi hadde en lengre sivilisert samtale mens Åshild dekket ansiktet med solpudder og mascara. Hun kom ut akkurat i tide til å avbryte meg da jeg hadde begynt å si "Høyre? Du kan ikke mene at du..." ved å danse tungetango med Christian og klype blåmerke på min underarm.

I det jeg stod på vei ut døren, spurte Christian hvor katten var.
Åshild: Katt?
Christian: Ja, du sa jo at du hadde husdyr?
Åshild nikket, klappet meg på hodet og gav meg en kjeks.

onsdag, november 15, 2006

Tine : Om å være på slankern

Dagen i dag? Vel, kort fortalt...

Melding fra Christian.
Du er søt, du.
Ikke spise.
Ikke spise.
Ikke spise.
Ikke spise.
Ny melding fra Christian.
Tenker på deg, hva gjør du?
Hmmm, bør lakke negler snart.
Hihi. Tenker på deg vel. Du skulle bare visst nøyaktig hva.
Ikke spise.
Ikke spise.
Oh, sexy...
Ikke spise.
;)<3
Ååå! Lunsjpause på jobbens regning(på tide!)
Melding fra GS.
Vi trenger melk om vi skal kunne lage kakao i kveld.
Sleeeeett.
Jeg vil ikke. Du vet jo at jeg slanker meg for tiden.
For mett til å tenke på at ikke bør spise. Faen. Vi begynner i morgen.
Ombestemte meg. Kokesjokoladen er nok på mystisk vis blitt borte. Kjøper du?

tirsdag, november 14, 2006

Gunn Samantha : PS6

Elskelige Espen spurte i et kommentarfelt her for litt tid siden:
Er du så løs misshild?
Snakker vi tresifra?
Åshild lot denne stå ubesvart, men hun glemte sin kjære romkamerat som mer enn gjerne svarer denne søte, unge mannen med et utseende som absolutt ikke frastøtte meg. (Lignet litt på Aksel også, hvis man så fort på det)

Siden jeg har vært så uheldig å kun kjenne Åshild i knappe fire måneder, er jeg kanskje ikke rette personen til å ta for meg dette spørsmålet. Heldigvis er jeg en kløpper i matte, så jeg har ved hjelp av Excel, SSB og min kjære kalkulator kommet frem til en antagelse. La oss først sette noen konstanter.
1. Hva går her under definisjonen "løs"? For eksempel regner vel ikke enkel klinings, men regner man med blow-jobs og roting? Vi definerer fullbyrdet seksuelt samkvem som S, og sånn beregningsmessig sett regner jeg med at kliner med/blow-job/lignende på to menn per samleie. Dette blir da variabelen s. s er da definert ved s=2S. Åshilds totale seksualliv, T blir da T=S+s, evt. T=S+2S=3S.
2. Jeg forutsetter at hennes seksuelle aktivitet har økt de siste årene.
3 Jeg må også anta at jo flere Åshild ligger med, jo lettere er det å ligge med enda flere. Jeg kan dermed trekke slutningen at vi snakker om en eksponentialfunksjon.
4. For at dette mattestykket skal fungere, må vi anta at Åshild har hatt seg. S≠0.

OK. Når dette er gitt, kan vi begynne med konkrete tall.
Jeg vet (av ymise årsaker) at Åshild har hatt sex med 15 menn i den tiden vi har bodd sammen. Det kan godt være flere, men det kan også være færre, for jeg har ikke brukt spionkameraet for å sjekke at alt ble fullbyrdet (om en S var en s.) Et anslag på 15 menn på fire måneder gir Åshild en 2006-konklusjon på 15*3=45.

Gjennomsnittsalderen for kvinners seksuelle debut i Norge er rett under 18 år. Siden Åshild og jeg er strake motsetninger, er det rimelig å anta at vi ligger i hver vår ende av denne skalaen. Siden min debutalder-gjennomsnittsalderen=5 år, gir dette at Åshilds debutalder=gjennomsnittsalder-5 år=13 år. La oss anta at Åshild ikke var altfor løs i sitt første år, og at det holdt med denne ene. Hun har dermed vært seksuelt aktiv i nærmere 11 år; T(x)=11. Vi har laget anslag for T(1)=1, og T(11)=45.
Vi vet også at Åshild farget håret sitt blondt for første gang da hun var 18. (2001=år 6) Man kan derfor anta at T(6) er betraktelig høyere enn T(5). Ved passeringen av 20 år (2003) er det også rimelig å anta at etpar flere utesteder og noen flere muligheter åpnet seg. (eller var det Åshild som åpnet seg...?)

Okei. Nå har vi forutsetninger og siffer på plass. Da kan vi begynne å leke med excel!
Først en liten anslagstabell:

Men dette blir jo ikke morsomt uten at man lager graf av det!
Og for de av dere som ikke er så stødige i excel eller kalkulatorlek, kan jeg informere om at etter en kjapp =SUM(B2:B12) senere, var jeg kommet til det søte tallet 221.

Når vi i tillegg la grunnlaget tidligere i oppgaven at T=3S, gir dette at det totale antallet menn Åshild har betjent, er T=3S=3*221=663.
Ifølge SSB (som jeg elsker, forøvrig), var det ved årsskiftet 2005/2006 2 301 981 menn i Norge. Med andre ord er 0,02880128 prosent av Norges mannlige befolkning betjent av Åshild. (Okei, denne er ikke helt holdbar, i og med at Åshild opptil flere ganger har hatt seg med menn som ikke akkurat er norske statsborgere. Men uansett.)

Vær så god. Nå blir det opp til Åshild å dementere. (Og å sørge for at Christian aldri får se denne siden...)

mandag, november 13, 2006

Gunn Samantha : mandagsdiktet II

Igjen er det snø over Blindern
I byen er det blitt til slaps
Og Åshild, hun skulle ha jobbet
Men tok seg nok heller en snaps.

Jeg startet med å miste trikken
Jeg så bare den føk av sted
Så bannet jeg stille og gråt litt
Og ingen forstod hvor jeg led.

Jeg hater å våkne på mandag
Hver uke så skjer det igjen
Jeg hater alt som jeg vet om:
spesielt atombomber og menn.

Og jeg kan jo ikke være lei meg
For det var faktisk meg som slo opp
Men selv om det haltet og slet litt
Så var det en gang det var topp.

Jeg savner en koselig melding
Jeg savner en armkrok og klem
Jeg savner det, og jeg får det ikke
Fordi det var jeg som var slem.

Det snør over Blindern og blåser
Jeg gråter på do og vil hjem
Jeg hater å deppe og blir skikk'lig sur
og føler jeg trenger en klem.

søndag, november 12, 2006

Tine : Helgens eskapader: Shit... Jeg mener, Christian III

Han spurte meg i går. Hva som skjedde med oss. Hvor sto vi hen liksom? Jeg svelget tungt, og satte gulerotbiten i halsen. Vi spiste middag hos han. Igjen. Jeg har praktisk talt flyttet inn allerede. Ihvertfall er det det man skulle tro, hadde man sett meg de siste dagene. Dagen før hadde jeg til og med satt på oppvaskmaskinen. Det har jeg enda til gode å gjøre hjemme. Samtidig, hos oss har vi jo enkelte som faktisk liker å gjøre slikt... Uansett, etter at jeg hadde hostet ferdig fortalte jeg om en venninne som hadde prøvd å slanke seg ved å bare spise gulerøtter. Hun fikk gule hender og føtter. Det skal ganske mye gulerøtter til for noe sånt sa jeg med et smil, og grep etter vannmuggen. Han tok hånden min og lurte på om noe var galt. Jeg snakket jo som en hysterisk.

Jeg hater at han er så lett å snakke med. Jeg hater at han ikke er dust eller at han ikke ikke forstår. Kunne han ikke være litt drittsekk-aktig? Da hadde ting vært enklere. Jeg spurte han om dette, sånn for min skyld. For jeg følte meg veldig usikker. K-ordet var så skummelt. Joda, sa han, og så ryddet han av bordet, tilsynelatende litt snurt mens han mumlet noe om at k-ordet kanskje ikke var sånn han ønsket å referere til det. Jeg holdt pusten. Det var ekkelt stille i rommet. Da bordet var ryddet forsynte han seg selv med iskrem fra boksen på benken, ryddet den tilbake inn i fryseren, hentet seg en kopp kaffe, og gikk deretter ut i stuen for å se på tv. Jeg ble sittende igjen uten å vite helt hva jeg skulle ta meg til. Etter fem minutters nistirring ned i bordet dro jeg frem en Dagens Næringsliv. Det var enten det eller Kapital, og det leser jeg bare fordi det er bilder av rike menn der. (Som regel er de dessverre i en litt annen aldersklasse enn meg, så jeg leser det ikke så ofte.) For å si det sånn, Christians kjøkkenlektyre er ikke av det helt store. Der er vi forskjellige. God ting, tenkte jeg, og svelget for å holde klumpen i halsen nede.

Da det var pause i programmet kom han ut til meg og lurte på hvordan han lå an. Først skjønte jeg ikke helt hva han mente. Jeg så på han med tårer i øynene. Og så gikk det opp for meg. Det hadde jo bare vært ment delvis seriøst fra min side, men reaksjonen kom helt overraskende selv på meg. Jeg ville ikke at ting skulle bli så dumt. Da han så forfatningen min dro han meg opp fra stolen og løftet meg ut i stuen og sa unnskyld og at han bare tullet og at han i grunn ville gjøre hva det skulle være om jeg bare ville være kjæresten hans. Og så sa jeg ja. Og det var det liksom.

Jeg har fått meg kjæreste. Seriøst. Jeg kom hjem nå. Angst, men på en bra måte. I morgen er det jentekveld, og gjett om det skal feires.

Det minner meg på at jeg må kjøpe vin. Husk, husk, husk.

Shit.

lørdag, november 11, 2006

Gunn Samantha : en vanlig fredag kveld

Åshild har vært overraskende støttende de siste dagene. Sånn tatt i betraktning av at hun hatet (hater) Aksel har hun vært sjarmerende rask til å komme trekkende med sjokoladen og rødvinen og snakket om hvordan alle sorger kan druknes og begraves i gjærede druer og kakaobønner. Og selvfølgelig trenger man også en støttende romkamerat som hjelper en å utforske bunnen av vinflasken. Det er ingenting annet som gjør at Åshild i går sprang rundt i leiligheten og hylsang
...and ALL MY LIFE, baby, baby, I've prayed for someone like you,
And I thank God that I, that I finally found you, baby
All my life I've prayed for someone like you
And I hope that you feel the same way too
Yes, I pray that you do love me!!!!


og samtidig følte seg ganske så bra fordi hun var hjemme med en knust person hun misliker. Vel, det var til en av disse Silje-Susanne-Sandra-vennene hennes ringte og hylte om hvor fantastisk det var på Kamikaze. Eller faktisk tror jeg at de bare hylte, og at de har utviklet en frekvenskode som angir hvor de er, hvem som er der og at sistemann bør komme. Jeg så Åshild så på meg med et "faen jeg er så sinnsykt stuck her"-uttrykk, så jeg gav henne marsjordre slik at jeg fikk litt sjokoladebiter selv. Dessuten glemte hun telefonen sin her, så jeg kunne motta alle Christians beskjeder. Gud, dette begynner å bli moro.
"hei pus. skulle ikke du vært her nå?"
"så en jente på majorstuen som lignet på deg. hvor er du? kan jeg komme over?"
"pysjamas"
- Den siste skjønte jeg egentlig ikke. Sikkert pervers.-

Ikke i humør til å blogge nå. Dustekjærlighetsliv.

onsdag, november 08, 2006

Tine : What the fuck?

Jeg skjønner at siste post kan virke lite forståelig for den utenforstående. Som den meget omtenksomme personen jeg faktisk er (GS, ingen kommentarer her!), ser jeg derfor på det som min borgerplikt å fylle inn alle hull. Nå bør det legges til at alt ikke er direkte førstehåndsstoff, da jeg ikke var helt tilstede, fysisk sett (og jo lenger ned i flasken jeg kom, muligens også mentalt), så noe er nok bare basert på antagelser. Allikevel tror jeg at jeg ikke har tippet så gærent, tar man hensyn til vibrasjonene i leiligheten i ettertid.

Ok, dette er settingen: Tirsdag kveld i Byens Beste Bosted (her er det fortsatt åpent for alle tolkningsmuligheter!). Jeg, iført de nye buksene jeg kjøpte hos Tara (ikke Zara, big difference, my friend) og min elskede brune kåpe. Gunn Sam, i et eller annet totalt uspiselig, jeg tror det var AIDS-genseren.. å vent, det kalles "lusekofte" hos oss. Whatever liksom. Hun står ihvertfall i gangen, i ferd med å sende hjem Aksel, så det ut som (som forresten ikke heter Aksel, men Axel, med X. Axel med X er jo ikke kult en gang, men mer om det siden, jeg klarte bare ikke holde meg). De hadde sittet i flere timer i stuen da jeg kom hjem. Det ble stille i det jeg åpnet entrédøren, så jeg tenkte at nå kunne jeg jammen meg fortelle dem om dagens lunsj med Christian. De ga meg jo tross alt talero. Men før jeg fikk i det hele tatt begynt, så Aksel (haha! Axel! Axel!) alvorlig på meg, og ba meg gå inn på rommet mitt for å lakke neglene mine, eller pule noen, eller hva faen jeg pleide å gjøre for å trimme hjernecellene mine. Makan. Jeg skulle akkurat til å fyre av en liten irretesettelse, da GS ga meg Blikket. Alle jenter kjenner til Blikket. De hadde Samtalen. Jeg grabbet derfor en vinflaske fra kjøkkenet, og flyttet tven inn på rommet mitt. Jesus. Også i mitt eget hjem da du. Hadde farmor vært der ville hun kaldt det direkte uhørt. Jeg svertet stygt, og dro med meg en pakke kjeks også, for ingen hadde tenkt på å lage middag til stakkars meg.

For å si det slik, det var mye sutring den kvelden. Mye gråt, mye høylydt krangel, etterfulgt av stille hvisking, og så en ny salve med "Du er ________*, du!" og "nei, du er _____*!" (*her kan du fylle inn blankene selv, da det gikk mye i politiske termer, og jeg gadd seriøst ikke ta notater, hvilket jeg nok hadde måttet for å kunne gjenta det hele.) Rett før Gray's Anatomy skulle begynne skar et hvin gjennom leiligheten vår. Jeg antar dette var tidspunktet da legitimasjonskortet til Aksel (som fra nå av vil bli referert til som Axel-Hirr! Hirr!) ble lagt på bordet. Jeg dempet lyden fra tven, for jeg ville høre.

Men det ble ikke noe mer å høre. Vel, bortsett fra et kjapt "med X?" og så litt senere: " seriøst, med X?!" og så mange ganger "Staver du det med X? Staves det virkelig med X?!" Jeg lo litt for meg selv, for jeg hadde skjønt hvor landet lå. Hun fortsatte: "Som i x-ray og xylocain? HVEM er du egentlig?"

Jeg sverger, jeg var på nippet til å rope SEX! men alt har med timing å gjøre, og dette var nok ikke riktig timing, det skjønte selv jeg.

Etter det gikk det fort. Axel dro, og tilbake satt jeg med en hulkende GS. Vi åpnet en flaske vin til, jeg for å feire, og GS fordi... jeg er faktisk ikke sikker, men jeg er nå ihvertfall sikker på at en flaske vin er kur mot det meste.

Uansett, for de som enda ikke har fått ting med seg nå, les mellom linjene:

__________________________________________________________
DET ER SLUTT!
__________________________________________________________
Stol aldri på en mann uten skjegg.

mandag, november 06, 2006

Gunn Samantha : Joan Collins

Naboen hadde besøk i går, og veggene her er laget av pappmasjé.

Meg: Å, hør! De spiller leirskolesangen! Vi spilte den sangen bokstavelig talt hele leirskolen! De kuleste jentene i klassen laget dans til den også! Jeg har ikke hørt den siden da!
Aksel: Jeg tror ikke jeg har hørt den før?
Meg: Jojo, selvfølgelig har du hørt den. Hvem er det som synger igjen..? ---novosgodadrive you upento the light were you belong----
Aksel: Var det engelsk?
Meg: 1995 var jo lenge før jeg kunne engelsk. Og jeg har i grunnen ikke brydd meg meg videre om å pugge teksten etter det.
Aksel: Vi var jo ikke på leirskole i '95.
Meg: Jo. Helt sikker. Vi fikk hamster den våren, som het Femognitti. Pappa mente vi hadde hatt altfor mange dyr, selv om vi bare hadde hatt rotte, katt og kanarifugl, så han klarte ikke holde styr på dem med mindre de het tall. Han likte i grunnen militæret veldig godt, tror jeg. Men uansett, jeg husker at jeg gråt hver kveld fordi jeg savnet Femognitti så mye.
Aksel: Hvor gammel er du egentlig?
Meg: Hvor gammel er du egentlig?
Aksel: 20.
Meg: Ha. Ha. Du kødder nå, sant?
Aksel: Nei, jeg men jeg har jo sagt dette. Det var derfor vi ikke gikk inn på det utestedet den gangen.
Meg: Jeg trodde det var en spøk.
Aksel: Men vi har jo strengt talt ikke snakket om alder før, heller da. Det er liksom ikke det første som kommer opp. Hvor gammel er du egentlig?
Meg: 23. Jeg hadde bursdag uken før jeg traff deg.
Aksel: Gjør'e noe da?
Meg: Så du var russ... 2005?
Aksel: Jepp. Men jeg var jo ikke så aktiv, da.
Meg: Herregud, dette er jo barnerov. Virkelig.
Aksel: Jeg skal gi deg barnerov, jeg... (sa han og forsøkte å stikke tungen sin ned i halsen på meg)
Meg: Men hallo! (ropte jeg inn i munnen hans og dyttet ham vekk) 20! Jeg begynte på videregående da du gikk ut av barneskolen!
Aksel: Ja, og så fullførte jeg videregående med langt bedre karakterer enn deg, begynte med uimotståelige Axe og satte meg inn i norsk politikk. Jeg er like voksen som du er. Jeg stemte ved forrige stortingsvalg.
Meg: Du bør ikke si blått nå.
Aksel: Grønt.
Meg: Men likevel da! 20!
Aksel: Mener du det? Er det virkelig et så stort problem?

Ja, jeg synes det er et stort problem! Jeg vil ikke si det, men det er det, dessverre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Tror jeg trenger en natt til for å sove på det.

søndag, november 05, 2006

Tine : Helgens eskapader: Christian II

Jeg må si jeg ikke føler meg helt komfortabel med sinnstemningen min for tiden. Jeg liker ikke å være avhengig av natta-meldingene hans, eller at jeg ikke er sulten fordi jeg ikke tenker på annet enn noen som begynner på C. Han fyller hodet mitt så til de grader at alt annet blir presset ut, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere på neglakk, andre gutter, og mascara. Men jeg er ikke forelsket altså. Bare en smule betatt kanskje.

Enkelte vil kanskje hevde at dette er koselig. Jeg vil ikke si meg enig. La meg forklare. I motsetning til de fleste andre, ønsker jeg meg nemlig ikke kjæreste. Trenger det ikke, livet er jo så bra som det er. Ingen forpliktelser, og absolutt ingen bekymringer. Ved erfaring har jeg oppdaget at gutter har en lei tendens til å bli mindre spennende om man møter dem intimt for ofte, så den greia driver jeg ikke med. Allikevel har verden nå fått et rosa slør. Jeg håpet først det var noe gærent med øynene mine, men til tross for utallige healings-forsøk, uansett hva jeg gjør hører jeg liksom Will Youngs "Your Love is King" i det fjerne. Jeg er ingen Will Young-jente. Jeg er Pussy Cat Dolls, hvisker sensuelt "Losen up my bottons" og "Don't cha wish you girlfriend was hot like me?" Kjæreste-lovesongs har jeg ikke hørt på siden 6. klasse. Seriøst, dette er Bridget Jones-tendenser, bare omvendt. Jeg sliter med pustevansker bare tanken på å holde på som jeg gjør. Men forelsket, det er jeg nok ikke.

Jeg tenkte at det var en idé å sjekke, sånn for sikkerhets skyld. Jeg takket derfor nei til en øl med C på fredag, han ringte for å høre om helgeplanene mine da jeg var på vei hjemover. Jeg mumlet noe om en syk mormor og frykt for å brekke lårhalsen. Han hørtes fryktelig skuffet ut. Sa han savnet meg, og at det bare hadde vært meg som hadde holdt han gående gjennom uken. Spøkefullt selvsagt, vi er jo bare venner med en veldig god tone. Egentlig liker jeg ikke sånt snakk når det har en alvorlig undertone. Det er klissete og veldig lite meg. Allikevel var det koselig å høre. Men, jeg er ikke forelsket. En smule betatt kanskje. Uansett, slike ting er alltid koselig å høre.

Jeg snakket med Sara om Christian, og vi ble enige om at det ikke var verre enn at jeg kunne ta forelskelsestesten. Vi dro derfor ut på fredag, for å liksom se om jeg var i stand til å sjekke opp noen og være interessert i dem. Var jeg det, var det ingen fare. Sara frykter f-ordet like mye som meg, og har vært ganske så bekymret de siste dagene, men vi hadde begge troen på meg, jeg var jo ikke forelsket.

Oslo er en liten by. En av verdens minste hovedstader, ihvertfall i følge meg selv. At jeg skulle støte på Han av alle mennesker, det burde jeg jo derfor å forutsett. Han ble tydeligvis glad for å se meg, men lurte på hva som hadde skjedd, bodde ikke mormor på Toten? Sara hostet voldsomt og jeg ble rødere enn Marilyn Monroes lebestift. Skamfullt fortalte jeg at han som egentlig skulle kjørt meg ikke hadde fått start på bilen, og at jeg rett og slett ikke orket ta toget. Og så smilte han det fantastiske Colgate-smilet sitt, og sa at hadde han visst det før pilsen hadde han selvsagt kjørt meg ut selv. Men han kunne kjøre meg i morgen, om jeg ønsket det? Faen, tenkte jeg, i det bena mine ga etter, og jeg sank ned på stolen ved siden av han. Sara lo lett, og nikket, som liksom for å si at jeg var gjennomskuet. Faen. Forelsket. Da var det gjort.

Vi gjorde ingenting den kvelden. Vel, litt lett klinings, men ikke noe mer. Vi skulle jo til Toten neste dag. Det ble selvsagt ikke noe av, og lørdag overnattet jeg i leiligheten hans. Vi så på film, og etter å ha delt to flasker vin sovnet vi begge.

Faen faen faen. Dette er ikke bra.

lørdag, november 04, 2006

Aksel : Vi liker'æ ikke!

Det å være oppkalt etter en fotograf som mamma mente var så knusgudbedåremegdritlekker, men som hun dessverre ikke fikk (og derfor måtte ta takke til fatter'n) fordi han selvfølgelig var like homo som Blomster-Finn i nettingstrømper, funker helt greit for meg.

Det å ha en nedverdigende jobb på Narvesen, hvor jeg får kjeft av alle og enhver fordi jeg enten er dum i huet, kjønndiskriminerende, eller ganske enkelt ikke skjønner at man ikke kan selge en brusflaske til over 20 kroner når det allikevel ikke er annet en vann med sukker i, synes jeg også funker helt greit. En ekstra bonus med jobben er jo at man oser pølse når man er ferdig på jobb, slik at dersom jeg skulle møte kjente som ikke vet hva jeg jobber med, tror de jeg har brukt de tre siste ukene på å lete etter matrester i alle containere og søppelkurver som måtte være plassert rundt omkring i Oslo.

Det å være sammen med Gunn Samantha synes jeg iallfall funker. Eller, det har ihvertfall funket bra til nå.. Det vil si, det går fint så lenge hun lar være å hakke på meg for småting, som f. eks at jeg faktisk reparerer DVD-spilleren når den ikke virker. Og når jeg gjør ting kun for å gjøre henne fornøyd, som å klippe meg når jeg har spart håret mitt til dred's de siste tre årene, er det litt surt å få høre at det "godt kunne vært litt lengre". Men, alt-i-alt synes jeg at jeg er sammen med ei kjempejente! (Og hun liker faktisk Converse-skoene mine!)

Det som ikke funker så bra, er at jeg til stadighet befinner meg rundt Åshild, eller Ass-hole, om du vil. For det første; Jeg har vært borti loff som har hatt en høyere intelligenskvotients enn den jenta.
Nr 2; Hun er rett og slett utspekulert ukoselig, i særegenhet mot Gunn Samantha (og meg, men jeg nedverdiger meg ikke å replisere mot idiotien hennes).
Nr 3; Jeg har aldri likt å forholde meg til jenter som er løsere enn ei utslått tann, og jeg ville ikke engang dytta borti Åshild med pikken til en sjøldau gnu som har svellet i solsteiken i tre-fire dager.

Anyways, kanskje det hadde vært en idè å bli "venn" med henne... Bare for å få litt tillit, slik at jeg eventuelt en gang kunne fått gjort noe skikkelig bedritent mot henne - som å kable i Pedro Garcia-skoene hennes - uten å få skylda for det... Kanskje det!

torsdag, november 02, 2006

Tine : SpaghettiOnsdag

Meg: Han er seriøst så sinnsykt kjekk.
Gunn Sam: Ring han da.
Meg: Også lukter han godt.
Gunn Sam: Ring han da.
Meg: Han er intelligent også. Han er ingeniør ett eller annet.
Gunn Sam: Siviløkonom?
Meg: Det kan godt stemme, vetta faen. Mye penger har han ihvertfall.
Gunn Sam: Ring han da.
Meg: Også har han DEN leiligheten, men jeg mistenker at det er faren hans som har betalt for den.
Gunn Sam: Ring han da.
Meg: Han var så flink! Det var liksom ikke bare inn-ut-inn-ut. Vi snakker LIDENSKAP. Også var han ganske stor...
Gunn Sam: Vi har personvern i dette huset, og det vernet gjelder meg. Hvorfor ringer du han ikke?
Meg: Jeg må sjekke en gang til om jeg har fått melding av han. Vent litt.
Gunn Sam: Du kunne jo bare ringt han.
Meg: Ikke noe enda. Han er sikkert på jobb. Fryktelig travelt menneske vettu.
Gunn Sam: Ring han når han slutter på jobb for eksempel.
Meg: Jeg blir nesten litt skjelven bare av å tenke på han. Se her.
Gunn Sam: Åshild er du...
Meg: Jeg er faktisk redd jeg begynner å bli litt forelsket. JEG. Hva skal jeg gjøre?
Gunn Sam: Jeg mener du burde...
Meg: Det var et retorisk spørsmål, du vet jeg aldri ville hørt på gutteråd fra deg, da ville jeg jo endt opp med noe sånt som det. (Jeg pekte på bildet av Aksel i hjerterammen.) Kanskje jeg bare skulle ringe han?
Gunn Sam: Jøss. Hvor tok du det i fra?
Meg: Din usexyhetsskala er faktisk ikke parallell med min påtatte dumhet. Jeg gjør meg bare til fordi gutter synes det er søtt.
Gunn Sam: Aksel synes ikke det er søtt.
Meg: Din gutt er faktisk en GUTT. Mine gutter er MENN.

Diskusjonen skiftet fokus etter det.