Tine : Av mangel på noe bedre: Hei, hvor det går!

Det hendte søndag kveld. Jeg lå henslengt på divanen, som vi har begynt å kalle vår kjære sovesofa, og så på The Sweetest Thing. Gunn Sam var ute med Aksel, jeg hadde sjokolade, nytt manikyrsett, og en Camilla ved min høyre side i egen medbragt stol (hun tok den med seg forrige gang jeg hadde vors, og siden har den liksom bare blitt stående). Alt var akkurat sånn man burde ha det en søndag, kanskje med unntak av skallebank, men det var det da virkelig helt greit å være foruten. Og så, plutselig, mottok jeg denne meldingen:

Kjære Åshild.
Tusen takk for sist! Jeg hadde det veldig hyggelig, og jeg håper du også koste deg.
Vi snakket om å treffes igjen, og jeg lurte derfor på om du hadde hatt lyst til å finne på noe til uken, for eksempel tirsdag kveld? Vi kunne jo for eksempel møtes på Majorstuen, ved Majorstuhuset, eller ved fontenen på Nationaltheatret hvis det er enklere? Skal vi si klokken 18? Ta på varme klær og godt fottøy. Hvis det blir skikkelig dårlig vær gjør vi noe annet.
Klem William

P.S. Ikke nevn dette for Cecilie...

Meldingen var så lang at da jeg mottok siste del ble vi sittende å hikste litt begge to. Camilla hadde jo hørt i historien om fredagen, og lurte på om det ikke var slik at det var jeg som skulle vise han rundt i byen? Jeg vedgikk dette, men allikevel, Oslo er jo ikke så altfor vanskelig å ta seg rundt i. Camilla var enig.

Og så begynte filmen igjen etter reklamen. Camilla snudde seg. Selv ble jeg plutselig klar over hva som var i ferd med å skje. Second date, og dette uten nevneverdig alkohol med i bildet. Jeg skalv på hendene, og det hadde ikke noe med at teppet mitt hadde falt på gulvet under opphisselsen å høre. Jeg har jo angst for slikt, og spesielt etter at Christianhelvetet var over. Jeg ventet derfor med å svare. Tanken på at det skulle skje noe var så overveldende. William var så alt annet enn min type. Såvidt jeg kunne komme på, var det lite (ingenting) vi hadde til felles. Han var typen som liker en øl og en film. Jeg er glad i et dansegulv, men mange drinker. Samtidig, det hadde jo vært hyggelig å se han igjen. En gang på fredag lo jeg så mye at jeg nesten satte øl i nesen. Det var lenge siden siden. Dessuten kunne jeg slappe av med han. Det var ikke noe press. Saken var ihvertfall elementær, en telefon til Cecilie var på sin plass. At hun ikke skulle ta telefonen var høyst uregelmentært i venninneloven. Jeg strøk henne et halvt sekund av gavelisten min til neste jul, men så påpekte Camilla at Cecilie jobber på Bik Bok, og hun ordner prosenter i fleng. Good save.

Mandag kveld satt jeg oppe hos Camilla. Konjakk og kakao er ment for frosne frøkener, sa Camilla til meg, og da holdt vi det gående. Vi drakk ganske fort opp kakaoen, men det var rikelig med konjakk, og før jeg visste ordet av det, hadde vi spikret sammen en lang og komplisert melding med alle kurtiseregler i behold. Ønsket herremannen å drikke kakao med en vakker jomfru tirsdag klokken atten var nok ønsket jevnverdig, men noen lang tur i skog og mark kom ikke på tale, da den unge frøken mente at i denne vinterkulden var det nok best å være inne (at "godt fottøy" sjeldent betyr pent fottøy, og at dette var den egentlige begrunnelsen, ble enn dog ikke nevnt).

Han svarte fire minutter etterpå. Vi gispet begge to, regelen er jo minst nitten minutter, da man bør la det virke som at man har det travelt, sånn i første runde. Jeg påpekte at han, som ny i byen kanskje ikke kjente så mange. Godt poeng, sa Camilla. Uansett, han sa at dette var noe han lenge hadde villet gjøre, så ut, det måtte vi. Jeg svertet litt, men ble straks i bedre humør da Camilla gravde frem uggsene sine. Uggs er fine dyr.

Tirsdag, fire minutter over seks, sto jeg klar (vel, sannheten kan muligens være at jeg beinet bort til fontenen ved Nasjonalteateret). Han var der allerede.

Vi skulle til Korketrekkeren. Jeg gispet. Han gliste. Jeg tenkte at dette kom til å bli en lang kveld.

Og det ble det, men kanskje ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.

Gunn Samantha : Som den gode venninne

- Men dette er slikt som går over, sa jeg til det hulkende kadaveret som lå på sengen min. Da jeg lovet en gammel venninne å overnatte her, var det ikke dette jeg hadde hatt i tankene. I det hun rakk å trekke pusten mellom to hulk fikk jeg skutt inn min neste setning.

- Tenk, om ett år kan du le av alt dette. Haha, kan vi si da.

Da skulte hun olmt på meg, og jeg skjønte at dette var helt gal måte å takle situasjonen på.

- Men jeg trodde virkelig han likte meg, ulte hun. - Jeg hater å tolke signaler! Jeg hater, hater, hater å skulle avgjøre for hver ting han sier om dette betyr at han ikke vil ha flere meldinger, eller om vi er gode venner, eller om han prøver å flørte! Hvordan skal ett stakkars kvinnemenneske kunne tolke slikt? Det burde vært noen regler for hvordan signaler skulle tolkes. Da ville alt vært så mye enklere!

Jeg prøvde å spørre om ikke alt ville vært mye kjipere også, men da gryntet hun noe om at nå kunne jeg være oppesen, nå som jeg ikke var singel. Jeg sukket tungt og forsøkte å forklare hva hun gikk gjennom, jeg hadde vært gjennom det selv mange ganger. Og hver gang endt opp med det store spørsmålet: Legger gutter like mye i signaler som vi jenter gjør?

- Av og til hater jeg å leve med en jentehjerne. Tenk så mye greiere alt ville vært om jeg bare kunne fortalt ham at jeg liker ham. Og så kunne han sagt vice versa eller at det ikke var aktuelt. Så kunne vi lagt dette bak oss, og så kunne vi enten vært venner eller kjærester. Hva mente han egentlig med det blunkende smilefjeset i sin siste melding?

Det var første gangen jeg hadde sett henne så oppløst som nå, og hun forklarte selv at hun ikke hadde latt seg være forelsket de siste årene. Selv var hun overbevist om at dette var hjernens straff for å nekte seg forelskelser såpass lenge.

- Synes han også at vi har det like fint når det bare er oss to? Ville han bedt meg bli med hvis han ikke likte meg? Liker han noen andre? Skjønte han hvorfor jeg rødmet da han kikket på meg sist?

- Altfor mange spørsmål. Brownies og kaffe? sa jeg.
- Ja. Hvor mye har du? svarte hun.

Tine : Helgens eskapader: William

Jeg er ikke så altfor glad i blind-dates. For å være ærlig, og det bør man jo være, er det jo ikke akkurat vanskelig å møte gutter for meg, så jeg ser virkelig ikke helt vitsen. At det dessuten som oftest er mer et unntak enn en regel at disse datene blir noe i det hele tatt i nærheten av vellykket, føler jeg at det blir enda mindre fristende. Bortkastet tid, og intet annet. Men jeg skyldte Cecilie en tjeneste fra da vi dro på vors og oppdaget at Christian var der, og jeg fikk overtalte henne til å dra et annet sted med meg, så jeg måtte nesten gå ut med stebroren hennes. Hun fortalte at han nettopp var flyttet til Oslo, og trengte noen som kjente til byen. Oslomennesker kan jo strengt tatt ikke det, så da ble det meg. Dritkult.

Vi skulle møtes på Fridays på Karl Johan. Jeg hadde tullet og bedt om at han skulle stikke en rød nellik i knappehullet, han hadde tatt det seriøst og gjort det også. Gutter som er morsomme sånn er virkelig ikke min kopp te. At han skrøt høylydt av at han hadde kjøpt fjorårets Timberland på salg nå nylig til kun 20 prosent av prisen gjorde han enda mindre tiltrekkende. Jeg sukket litt for høyt og tenkte at da kom vi vel til å spleise på middagen også. Bittert, vi hadde nemlig bestilt frityrstekt ost til forrett. Jeg spiser jo ikke slikt til vanlig, og jeg hater å betale for ting når det ikke blir noe av. Da hovedretten kom på bordet gadd jeg ikke skjule at jeg lot som at jeg gjespet en gang. Blind-date? Feilskritt, definivt. Jeg fikk en melding fra Mads (ja, han er fortsatt i Norge, turen utsatt på ubestemt tid, og takk gud for det, for han er fin). Han lurte på om jeg skulle ut. Jeg svarte at jeg håpet det.

Problemet var bare at det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle gjespe. I det hele og fulle var William i grunn ganske hyggelig. Han var kjekk, men uten å vite at han var det selv, og med en gang han hadde gitt seg med å være så fryktelig nervøs, ble han ikke så ekkelt krampemorsom heller. Jeg fortalte jeg ikke orket dessert, men han bestilte is til meg allikevel, og har man det på bordet, så hadde det jo vært uhøflig å ikke smake litt. Sant og si var det hele litt koselig, slo det meg, da jeg dro på meg kåpen min igjen. Han hadde dessuten betalt uten en mine.

Da han fulgte meg hjem (ja, seriøst) lurte han på hva jeg tenkte. Jeg lurte på hva jeg tenkte om hva da. Om oss, sa han. Jeg kremtet og følte at det snørte seg i halsen. Dette gikk litt fort. Det resulterte i hosteanfall deluxe. Han gliste og sa han i grunn hadde det litt det samme, og at vi var ganske forskjellige. Jeg nikket stille.

Og så gikk vi noen minutter uten å si noe.

Så sa han, "men jeg liker deg veldig godt for det da."
Jeg nikket enda en gang. Han fortsatte.
"Så om du vil, så kan vi jo dra ut igjen? Gå på skøyter for eksempel?"

Han stoppet opp. Jeg stoppet også, og tenkte at det var da veldig rart at han skulle stoppe nå, men så oppdaget jeg at vi sto ved siden av et trafikklys og da var det jo egentlig ikke så veldig rart allikevel. Jeg kjente ølet i hodet og at jeg var ordentlig mett i magen og så skjedde det magiske.

Han kysset meg.

Sånn ordentlig, av den typen som du tenker kun skjer et par ganger i livet. Og månen lyste og snøen knaket (jeg følte ihvertfall at den gjorde det, når jeg tenker meg om er det jo en god del snø som ikke er i Oslo lenger grunnet måking og sånn) og han lot hånden sin gli inn i min, og vi gikk sammen videre ut i januarnatten, og hodet mitt klarte ikke tenke, for det var blitt altfor mange tanker på en gang. Helvete.

Gunn Samantha : En kjærlig tone

I går kveld hadde vi en prinsipiell debatt om husarbeid. Jeg forsøkte i det minste så langt som mulig å holde den saksorientert, men Åshild var i grunnen lite interessert i å unngå personlige fornærmelser.

Sakens kjerne var rett og slett om frivillig husarbeid gir mozartkuler eller ikke. Etter den tidlige suksessen med vaskeliste har vi forsøkt å fordele oppgavene på skjønn, noe som har fungert i større eller mindre grad. I går kom jeg hjem og så at hybelkaninene hadde bygget fort bak sofaen, og siden jeg har vasket der de siste fire gangene, ba jeg Åshild gjøre det for en gangs skyld.

- Men jeg gjorde masse husarbeid i går! Det er din tur i dag!

Siden jeg selv hadde sett at oppvasken sto der jeg hadde forlatt den, og nå hørte fnisingen fra hybelkaninene, nektet jeg å tro at hun hadde foretatt seg noesomhelst. Da ble frøkna ganske hissig.

- Da du var ute på møte eller demonstrasjon eller hva pokker du bedriver fritiden med, satt jeg her hjemme og jobbet. Jeg sorterte alle dvd-ene etter farge, og så organiserte jeg hele kjøleskapet, for det er jo mest logisk å ha potetene til venstre og pastaen til høyre, sant? Og så hang jeg opp de tre plakatene her i stua som du ennå ikke har lagt merke til, og jeg drakk opp alle slantene i de halvtomme flaskene.

Strålende! tenkte jeg.

- Men det telles jo ikke, for dette er ikke slike ting som må gjøres.
- Det er jo totalt ulogisk. Husarbeid er husarbeid, poenget er at jeg var flink og flott og prektig, og gjorde oppgaver i huset.
- Men jeg bryr jeg jo døyten om dvd-hylla er sortert! Jeg vil bare ikke bli overmannet av grå gnagere mens jeg sover!
- Men dette er jo ditt soverom, det er du som er ansvarlig for ditt eget rom, uansett!
- Det er stua VÅR.
- DITT soverom.
- Stua VÅR.
- Møkkakjerring.
- Hespetre.
- Jeg er ikke noe glad i deg.
- "Du få'kke leke mer i våres gård..."
- Hæh?
- Gå og drikk saltsyre eller noe. Jeg gidder ikke mer, sa jeg og trakk ut ledningen av støvsugeren. Stemningen siden da har vært lettere sagt trykket, men nå fyker hun i alle fall rundt som en mishandlet katt og legger sine eiendeler hvor det skulle være, fordi hun skal på date i kveld. Som hun sier det selv:

- Jeg kan ikke huske sist jeg sparte en hel kveld til kun én gutt! Det er ikke rart jeg er nervøs!

Gunn Samantha : Einschlafen

En forfrossen liten pike ramlet i går inn av leilighetsdørene. Oslo har plutselig blitt et kuldehøl hvor pingviner og eskimoer kan forventes sees på hvert hjørne, og til tross for at jeg har både Mariusgenser og ullundertøy var jeg kald. Jeg hadde fire bæreposer fra Rimi og etter å ha stablet kjøleskapet fullt tok jeg meg en dotur. "Du og du så varmt og deilig dette gulvet var," tenkte jeg, og mens hjernen fortsatt var nedfrosset tuslet jeg inn på rommet, hentet pute, dyne og to pensumbøker, som jeg la på gulvet. Jeg satte på vannkokeren og laget meg litt økologisk urtete, og krøp ned på flisene (som jeg hadde vasket dagen før, så bakteriebefengt ble jeg ikke) og stønnet høylydt over hvor deilig tærne mine varmet seg opp.

Jeg åpnet pensumboka på en tilfeldig side og begynte å lese om konsumprisindeksen, før jeg måtte ta en liten pause med tekoppen. Og så en litt lengre pause. Og til slutt var hele baderomslesningen blitt et teprosjekt. Mer husker jeg ikke før Åshild danset jenka i stua og hylte at Grey's Anatomy hadde begynt. Jeg kikket meg forvirra rundt.

- Hahaha, som du sov! Jeg måtte på do og tenkte egentlig å vekke deg, men så ga du fra deg et lite snork, så jeg gadd ikke. Deretter tok jeg bilder, se her...
(på dette tidspunktet dro hun fram digitalkameraet og viste meg noen heller uheldige bilder av en dormende Gunn Samantha med dobbelhake og bustehår, som hadde krøllet seg sammen under vasken)
-... og så fikk jeg verdens beste melding, så da lot jeg deg ligge der som veislakt. Men nå er det Grey's. Har du laget noe middag? Jeg suuuuulter!

Tine : Helgens eskapader: Camilla

Helgen var bra. Jeg tok fredag fri (jeg gjør det ganske ofte egentlig, selv om det må innrømmes at det virkelig var behov for slikt denne fredagen) og dro på shopping med Karianne. Vi møtte "Venninnen" ved et uhell (er ikke så veldig glad i henne at det gjør noe, så vi pleier bare å kalle henne det. Om noen spør om man kan ta med seg "Venninnen" så er det krise, og alle blir automatisk opptatt. Uskreven regel), og inviterte henne med oss videre. Rettelse, hun ble med oss videre. "Jeg håper ikke det gjør noe om jeg bare slenger meg med? Det er jo så lenge siden sist, og vi har mye usnakket." Tøyte. Slike ting betyr aldri noe bra. Bagel&Juice er heldigvis en oase i shoppinghelvetet Oslo er i ferd med å bli på denne tiden av året, med nyttårssalg og vårsalg og etternyttårmenikkeheltvårsalg, og da hun tilbød seg å stille seg i kø, mens vi fant bord, var hun faktisk ikke så ille. Karianne hvisket til meg at hun følte at hun nesten hadde vært litt urettferdig mot "Venninnen," og at hun fikk kanskje litt mye dritt slengt mot seg (i all hemmelighet, selvsagt) av bare gammel vane. Jeg nikket, og sa meg enig.

Minutter senere kom hun bort til oss. "Altså, jeg vet ikke helt om jeg skal si dette her, men ryktet skal ha det til at kjæresten din har penger, Åshild?"

Der kom det. Karianne så på meg, og bet seg i leppen. Jeg hater "Venninnen." Eneste grunnen til at vi fortsatt henger med henne er fordi hun er sånn mot alle, og denne måten ordner hun seg nye (kjekke) kontakter, vi bare kan innhøste. Hvorfor er hun så komplett uten sosiale antenner. Hun kunne spurt om hvordan han så ut, om hvordan vi møtes, eller bare om hvor lenge vi faktisk hadde vært sammen. "Kjæresten din har penger" er jo faktisk ikke så innmari stillig. At hun enda ikke har fått med seg at det faktisk er veldig slutt er jo taktløst i seg selv, det også. Da vi hadde spist ferdig mumlet Karianne noe om trening på Friskis&Svettis (særlig) og jeg sa Gunn Sam var vanskelig og hadde låst seg ute. Vi møtes igjen på andre siden av gaten og dro så hjem til meg.

På døren utenfor sto det to six-pack med en post-itlapp hvor det sto med sirlig kvinneskrift:

"Beer-because everybody needs a hobby!
Vors hos deg, nach hos meg!
Vi sees klokken åtte!

-C-"

Mine damer og herrer, om mine menn er mange, jeg har i det minste funnet kvinnen i mitt liv.

Gunn Samantha : Det nye paret

Jeg lå krøllet opp i armkroken til Aksel da Åshild kom veltende inn av døra i sjutida i dag tidlig. I mitt tidligere liv ville jeg kanskje antatt at hun hadde vært tidlig oppe og jogget før frokost, men tatt i betraktning snøcentimetrene over Oslo, hennes promillenivå og Åshilds generelle holdning til trening, antok jeg at det ikke var saken.

Jeg våknet i det nøkkelen ble satt i låsen, og selv om det var tydelig at hun forsøkte å være stille (med en relativt høylydt tale til seg selv om at "må være schtille når Gunnschamanta sover, å ja, schtille som muuus når vår kosssssteligste sooooover" var det ikke vanskelig å forstå), men det mislyktes altså. Jeg vred litt på meg slik at Aksel våknet. Sammen lå vi og hørte på Åshild som snakket høyt til seg selv for å minne seg på at hun måtte være stille, noe som i bunn og grunn var ganske morsomt. Enda morsommere ble det da hun i sin tequilatåke grep etter tørkerullen for å holde seg fast. Det påfølgende bråket var helt åpenbart en full Åshild som datt inn i et kjøkkenhjørne mens alt innholdet i veska hennes føk utover. I det vi hørte fyllesnakket hennes bli mer og mer uklart purret jeg fornøyd til Aksel at endelig sov hun.

Dessverre er Aksel en langt større gentlemann enn meg, så han nektet å la henne våkne opp ved fryseren. Han jumpet ut av senga og manøvrerte seg i den rotete stua inn til kjøkkenet, hvor han plukket opp Åshild og bar henne inn i hennes egen seng. Hadde jeg vært litt våknere ville jeg sikkert sukket henført over hvor snill han er, men akkurat da savnet jeg bare varmen fra ham og syntes han kunne la Åshild seile sin egen sjø.
Likevel bedyret han at det var verdt det da han noen minutter etter kom tilbake. Hun hadde nemlig i sin ørske begynt å forklare Aksel at selv om hun i prinsippet egentlig ikke likte yngre gutter, eller politisk engasjerte gutter, eller noe som Gunn likte overhodet, kunne han alltids få en klem eller noe mer av henne uansett. For han var jo ganske søt.

Det er tvilsomt om vanligvis beskjedne og trivelige Aksel noensinne kommer til å glemme at manneeter Åshild med idolkjendiser, programledere og undertøysmodeller (ikke spør) på gjestelisten, en januarnatt ønsket seg ham. Jeg slo ham "vennskapelig" i magen og sa at han bare kunne våge, og venter nå spent på om Åshild husker noe av dette når hun med tid og stunder våkner.

Tine : Og så var vi tre

Vi så på Ugly Betty på onsdag. Ingen av oss liker serien, sånn egentlig, men det blir jo til at vi slår oss ned i sovesofaen til Gunn Sam og ser hver onsdag allikevel. Hun, fordi jeg mener hun fortjener å se at det er håp for alle, jeg, fordi hun mener jeg fortjener å se at det er håp for alle. Diskusjonen vi hadde for å komme frem til denne felles enigheten føler jeg virkelig ikke vi trenger å gå nærmere inn på.

Uansett, vi hadde ikke rukket å se ferdig "previously" da hun tok det opp. Det med Hun Nye (nå også kjent som Camilla, forresten). Jeg trakk pusten inn dypt og ga henne "hør nå her, skatt"-blikket mitt. Det du får om du er drita allerede klokken åtte og forteller meg at du vil ned i buksene mine før midnatt. Oppriktig talt. Tror du jeg gidder å vente på deg? Da tar jeg det heller selv, men nok om det.

-Lille venn, sa jeg, la meg forklare deg en ting eller to om voksenlivet.

Hun prøvde å "men'e," men jeg har diskutert med GS før, og la en finger over munnen hennes.

-Shh...

Jeg ga med selv en kunstpause.

-Da vi var tolv var det innmari kult om de som var nye i klassen ble tatt med hjem til folk. Da pleide vi å bake eller jobbe med trehytte (særlig, jeg prøver bare bygge opp en idyll her) eller noe helt annet, bare så vi kunne knytte bånd av å ha skapt noe sammen. Moren min sa ihvertfall slikt da moren til Janne og Kristine og Lisbeth og alle de andre etter tur kom hjem til oss for å hente dem. Jeg var en kul unge med mange venner, så jeg tror nok mor hadde rett i dette, men jeg tror også at ting har forandret seg en del siden jeg var tolv.

Hun murret.

-Kanelboller vs. vin, for eksempel.

Jeg stoppet et nytt men.

-For det første, ærlig talt, karbohydrater, fett, og sukker, er ingen frokost på en vanlig onsdag (med mindre han som betaler er gudbedremedsåinnihampenkjekkogdubaremåhan, men selv da skal man jo vise måtehold. Kvinne, vit din plass. Én holder. Seksten stykker er for mange). Dette er en viktig huskeregel alle jenter burde ha fått tatovert inn i hjernemembranen fra fødselen av. Unntaket som bekrefter regelen (om at det alltid er et unntak) er selvfølgelig tilstede, om du har blitt dumpet på et komplett umennesklig vis. Camilla hadde, skulle vi tolke nattens bevismateriale riktig, om droppet, garantert ikke så hardt at vi hadde grunn til bekymring.

Intens stirring mot tv-skjermen.

-Så, min kjære venninne, hva kan vi summere dette opp med?

Stillhet.

Hun så dumt på meg, og bet de allerede skambitte neglene enda mer ned. Jeg har forlengst innsett at dette ikke er mitt problem, men jeg kan allikevel innrømme at det gjør meg vondt helt dypt inne ved hjerteroten hver gang jeg er vitne til det.

Jeg kremtet. Det var jo opplagt. At hun ikke vet å sette pris på underskrevnes egne genialitet har jeg visst lenge, men seriøst, det går da an å ha noe å ha mål å jobbe mot. Dette spørsmålet gikk på sosial intelligens, noe enkelte har vært mindre heldige med. Jeg innså at jeg måtte svare selv.

-Kanelboller er trøstemat. Trøstemat spiser vi om vi er lei oss. La meg for all del få påpeke at vin riktignok også ofte faller i denne sjangeren, men i første runde er det i all hovedsak tilstede ved feiringer. Når det kommer til vin er det viktig å huske på at det er litt som poteten, det kan brukes til alt. Fine vinen... Er du med?

Hun ristet på hodet og fokuserte på Betty. Jeg flyttet haken hennes så hun måtte se på meg.

-Følg med. Nå skal jeg stille deg noen enkle spørsmål, så får vi se. Er vi glade eller triste om vi har fått oss ny nabo?
-Glade.
-Riktig. Så hva skal vi gjøre da?
-Vise at vi er glade?
-Riktig. Gjør vi det med trøstemat eller partydrikke?
-Party...
-Og party blir det. Jeg kan tenke meg hun er sliten i dag, men jeg tar det i morgen, jeg.

For å si det sånn, jeg kom hjem fire i natt. Party ble det. Fremragende menneske, for å være ærlig, så absolutt.

Gunn Samantha : En over, og en ved siden

- Dette er rart, tenkte jeg da jeg lå i senga i går kveld og forsøkte å sovne. Først tenkte jeg det måtte være en innbilning, men da lyden kom enda en gang, var det ikke tvil om at noen definitivt hadde det ekstra hyggelig en tirsdagskveld. Ettersom jeg deler husleie med Monsteret er det ikke noe nytt for meg å høre sexlyder (fikk jeg lydisolasjon til jul kanskje?), men denne gangen kom det fra etasjen over, og det var det som forvirret.
Over oss bor nemlig verdens søteste gamle dame, som kom med en blomsterpotte da vi flyttet inn og bare la et hyggelig kort i postkassen om vi kanskje kunne ta det litt roligere neste gang (værsåsøte) første gang vi hadde fest. Åshild tror at hun og onkel Arne hadde noe på gang før han ble tvangsevakuert til seniorsenter, men til tross for denne eventuelle romansen var det likevel litt spesielt å høre lyden av sengefjær og stønning.

- Hører du det? sa jeg til Åshild. Rommene våre er såpass dårlig isolert at det holder å snakke gjennom veggene.
- Gå og dø, sa Åshild.
- Har du besøk?
- Fuck deg.
- Så det er ikke deg lydene kommer fra?
- Hva har jeg sagt om stemmen din?
- Du har ikke sagt noent...
- Shhht! har jeg sagt!

Med andre ord var det opp til Gunn Samantha Drew å finne ut av dette er. Lydene stanset etterhvert, jeg sovnet, og da jeg våknet 07.10 i dag (forelesningen begynte ikke før tolv, men det er viktig å komme seg opp om morgenene) bestemte jeg meg for å bake kanelboller. Enten trengte den eldre damen næring etter nattens fysiske fostring, eller så hadde vi fått nye naboer. Kanelboller skulle det uansett være.

Halv elleve ringte jeg på dørklokka. Jeg tror den var i stykker, så jeg prøvde et par ekstra ganger sånn for å være sikker, da plutselig et lite bustehode stakk ut av døren. Etter bustehodet fulgte en liten kropp med unormalt store pupper i en liten rosa singlet og en minimal truse. Vesenet skulte ondt på meg.

- At det var?
- Jo, hei! Jeg lurte på om det var slik at det var kommet noen nye naboer!
- Og dette interesserer deg fordi..?
- Så jeg tenkte at jeg skulle bake kanelboller...
- Karbohydrater!
- ...for å ønske velkommen...
- Seriøst?
- ...ja, for det er vel alltid hyggelig?
- Du kødder nå?
- Nei, ikke egentlig?
- Faen i hælvete, er du en slik en?
- Jeg prøvde bare å være hyggelig!
- Du er ikke hyggelig så tidlig om morgenen!
- Men... Men...
- Ta bollene dine til niste eller noe slikt du, du trenger dem vel under neste demonstrasjon.
- Men... Men...
- Takk for omtanken, god dag.

Og med store øyne så jeg døra bli slått igjen foran meg og alt jeg klarte å tenke at de er overalt!

Tine : Helgens eskapader: Andreas og... Katrine

I dag skal jeg skrive noe jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å skrive om. Jeg var i slikt et sjokk at jeg har måttet la det ligge i hodet mitt i to dager før jeg kunne få det ut og ned på skjermen. De har inneholdt så mye tenking og grunning og ønsking om at om jeg bare holdt pusten så ville det igjen bli fredag den 12. januar, at jeg er overbevist om at jeg har slått ny rekord. For å summere det hele opp, det er virkelig få ting som blir mer pinlig enn ting som skjer når man er naken.

Altså, det hele begynte med at jeg hadde seriøse pustevansker etter onsdag morgen. En reise jorden rundt er ikke bare en enkel forpliktelse av typen "om din tannbørste ligger hos meg, så lover jeg å ikke kaste den," det involverer at vi ikke kan hate hverandre selv om vi spiser frokost sammen mer enn fem dager på rad. Det betyr at jeg ikke skal føle at partneren er motbydelig om han spiser dårlig mat i India med våkenetter grunnet currymage til følge. Man må gi, og man må ta, men på et helt annet nivå enn at vi kjøper is til hverandre annen hver gang (vel, dette er forresten et ganske dårlig eksempel, da jeg er vant til at mine gutter spanderer på meg). Uansett, er det noe rart jeg var vettskremt?

Løsningen på alt er en tur på byen. Jeg samlet jentegjengen på fredag, og sammen dro vi på helaftens vors hos en kompis. Andreas driver med slikt som gjør at man leser Dagens Næringsliv med stor interesse, og han gjør det bra med det også. Ellers er det å nevne at han er forferdelig kjekk, noe han også vet, hvilket er grunnen til at han har to kjærester og tre han holder på med til enhver tid (også meg da, men det er hemmelig, vi har jo hvert vårt å stri med). Leiligheten er stor, og det var plass til mange. Rundt tolv var det mange som ville ut, og vi ble svært få igjen, men klientellet var bra, blant annet Katrine, Andreas yndlings-tilleggsdame, og meg.

En flaske tequila senere var vi enda færre, sant og si bare oss tre, men det var riktig så hyggelig allikevel. Faktisk så hyggelig at Andreas bestemte seg for å introdusere Katrine for meg. Han hadde gitt meg en lett introduksjon tidligere på kvelden,

Det er ikke så mye å si om Katrine, annet enn at hun er DRITPEN og at hun lukter godt. Å ja, og så er hun dritgod på å kline også.

jeg hadde nikket hjertelig da, og smilt lurt til han før jeg gikk videre, men nå fikk jeg faktisk lov til å prøve, jeg også. Og for å være ærlig, det var sant. Dama var dummere enn en first price-shampoflaske (og sannsynligvis like billig, men slikt skal jeg visstnok ikke snakke om) men dette kunne hun altså. Det er ikke få ganger jeg har tenkt at det ikke er rart lesbiske jenter er lesbiske. Jentelepper er jo bedre enn guttelepper å kysse på. Katrines var av en helt annen verden, og jeg fikk meg faktisk ikke til å stoppe. Jeg antar at jeg derfor kan skylde litt på meg selv for det som skjedde videre. Er jo ikke nybegynner i gamet når det kommer til slikt, men jeg har aldri gått noe særlig lenger enn akkurat dette hos jenter, utrolig nok, ja, jeg vet det selv. Sjangsen har bare liksom aldri bydd seg. Det er litt grumsete, det er sikkert, men samtidig var sjokket såpass sterkt at det allikevel ikke vil bort. Jeg sto nemlig plutselig uten noen klær på meg i det hele tatt. Og Andreas hjalp til. Det ble skikkelig kleint. Jeg har jo hatt sex før, så jeg vet jo hva jeg liker og punktene på en dame er jo de samme på de fleste, men tro meg, en sexboks forklaringer er betydelig mye enklere på tegningene enn i virkeligheten. Jeg visste jo ikke hvor jeg skulle gni? Eller.. uff, nei det blir feil uansett hvordan jeg legger det frem. Tequilaen hjalp meg en god del, men det ble ille, for hun var jo mye bortpå Andreas, og han forventet jo at selv om jeg var interessert i han, så skulle jeg jo holde på litt med henne også. Jeg prøvde velvillig (ihvertfall i følge meg selv) , men det ga meg ingenting. Det var ikke det at vi var tre heller, jeg har hatt sex med flere enn ett menneske før, faktisk ved flere anledninger, men da har det faktisk bare vært meg med innovertiss (hendig, for å være helt ærlig) og ingen andre. Jeg tok litt på henne, mens jeg tenkte litt småforbannet hvor greit det er med gutter, de kan jo bare stikke inn ting og så er det gjort.

Etter en halvtime med kosing og egentlig ingenting annet for min del (den kliningen var hun ikke så mer interessert i med meg etter at buksene mine falt i gulvet), fant jeg ut at nok var nok. Lysten min var sunket til under null, og vinen tidligere på kvelden murret i magen. Jeg lot som om mobilen min ringte og at jeg måtte dra (i ettertid innser jeg jo at dette bare gjorde ting teitere, da jeg før på kvelden hadde klaget høyt over at det ikke var mer batteri på den) og på to minutter var jeg ute av leiligheten og på vei ned med heisen.

Da jeg kom hjem lastet jeg ned to filmer med jentesex. Greit å vite, lism.

Å ja, og mens jeg husker det, i dag morges tikket det forresten inn en melding om at det var nytt planleggingsmøte i kveld. Jeg sa jeg skulle på jentefilmmaraton. Faens helvetes dritt 2007.

Gunn Samantha : Hymens lenker

- Jeg vil også ha et sånt en dag, mumlet jeg inn i skulderen hans mens vi danset sakte tilen gammel 60-tallshit som fikk alle tantene til å slå takten med pekefingeren i bordene.
- VIL du ha det slik? svarte han, dyttet meg ut fra seg og så meg inn i øynene.
- Vel, kanskje ikke akkurat slik, når jeg tenker meg om...

Og "ikke akkurat slik" er vel egentlig en ganske treffende beskrivelse. Vi danset i restene av noe som må ha vært verdens verste bryllup. En SU-kamerat av meg giftet seg med sin kjære, og mens han har jobbet seg inn i politiske hippe Grünerløkka-kretser fra en heller arbeiderklassebakgrunn, var bruden fra beste vestkant, som hadde meldt seg inn i SU som et slags oppgjør mot foreldrene. Brudeparet er riktignok et av de best fungerende parene jeg kjenner, og de deler en fascinasjon for kinasjakk, Thomas Dybdahl og gamle amerikanske stumfilmer. Rørende er faktisk et ord jeg ville brukt.

Men at disse to har funnet tonen så bra, betyr ikke at hans fetter helt forstår at noen ikke ønsker seg øl til forretten. Vi stakkars ikke-i-slekt-med-noen-av-dem ble sittende mellom noe som utartet seg mer og mer som en klassekamp i halvveis siviliserte former. Etter hvert som hver side i kampen fikk forfyllet seg passelig (hans side så ikke ut til å drikke så mye av glassene, men Aksel og jeg nikket gjenkjennende da vi så lommelerka trekkes ut, og hennes side var langt nede i portvinen da det begynte å bli morsomt.

- Faen ass, disse jævla lederlønningene ligner ikke på fucking nothing!
- Unnskyld meg. Vet du hvor mye ansvar disse lederne må ha? Uten en skikkelig lederlønn kunne ikke dette vært konkurransedyktig...
var det jeg rakk å overhøre da jeg passerte en av de virkelig heldige bordplasseringene på vei mot toalettet. Det kunne vært tatt rett ut av en dårlig film - særlig nøt vi øyeblikket da hans del av slekten (til tross for en rødmende brudgom) klarte å overtale om at vi skulle sette på DDE fremfor den avanserte jazzen som stod på.

Jeg vet ikke helt hvilken side jeg skulle heie på jeg. Men det var "Vinsjan på kaia" vi danset til tilslutt.

Gunn Samantha : Puss så får du en suss

"Dagens ungdom!" gryntet den gamle mannen og børstet med vilje noe snø i vår retning. I etterkant ser jeg at jeg kanskje burde slengt en spydig kommentar som "Dagens eldre!" etter ham, men det er slikt man alltid husker på etterpå. I gjerningsøyeblikket ble jeg bare fryktelig snurt og klemte på Aksels hånd slik at han måtte be meg få ut aggresjonen på noen andre.

Problemet var selvfølgelig at Aksel og jeg hadde gjort den store generaltabben å kysse på offentlig sted. Vi snakker (dessverre) ikke 40-talls amerikanisert kyss hvor han lener meg bakover og jeg fniser henrykt i min knekorte kjole med polkadotter og må holde tak på den store hatten, vi snakker heller ikke et surklekyss som mest minner om snegler på parringsferd - neida, vi snakker et helt ordinært "jeg-er-glad-i-deg"-kyss på benken på ved fontenen på National. I kombinasjon med at vi også holdt hender (!), muligens så forelsket ut (!!) og til og med kom til å si at vi elsket hverandre (!!!) er det klart at dette ble for mye så lenge vi satt uten gullringer på ringfingeren.

"Dagens ungdom!"

Jeg fikk lyst til å dytte ham opp til en vegg og fortelle ham at jeg har jobbet som frivillig i et utall forskjellige organisasjoner, jeg betaler tv-lisensen for to personer og at jeg jeg besøker besteforeldrene mine minst annenhver uke. Jeg sparer på middagsrester og har fisk en gang i uken, jeg stemte ved forrige stortingsvalg og hvis gavepapiret er fint, pakker jeg pent opp og bruker det en gang til. Begge kattene vi har hatt hjemme har vært hentet fra Dyrebeskyttelsen og jeg pusser tennene og bruker tanntråd, og jeg reiser meg for eldre på trikk og bane.

(Nå stakk Åshild hodet inn og ba meg slå litt mindre hardt på tastene, hun slet med en hodepine jeg tydeligvis ikke hjalp på.)

I det han passerte oss kan jeg sverge på at han mumlet noe om "oppdragelse, krigen, og jeg sendes på institusjon".

Tine : I vill panikk

Vi lå i sengen min. Gunn Samantha var... øh.. ute. Hun var ihvertfall ikke tilstede da jeg løp ut på kjøkkenet for å hente drikkevarer.

-Du har så pene hender.

Han gliste, og liksom klemte rundt hver finger. På starten var det litt bekymringsverdig at han fattet så stor interesse for jentebladene mine, men sånn i lengden er det faktisk ganske hendig. Hvem vil vel ikke ha en "kavaler" som vet at man daglig burde massere sidene av neglene om man ønsker vakre negler, og som derfor gjør det for deg?

-Du har så vakker nese.

Og så kysset han den på den måten jeg virkelig følte at jeg hadde verdens vakreste nese, enda jeg vet at den er litt skjev grunnet en kjedelig episode en sen lørdagskveld hvor jeg kom til skade for å komme litt for nær en fyr som viste seg å ha kjæreste (note to self: aldri mer fest på østkanten). Om folk spør, sier jeg selvfølgelig at jeg falt av en huske i barnehagen, det synes de fleste nemlig er søtt, og så peker jeg på arret fra da jeg hadde sex på et skrivebord og satte meg på brevåpneren ("sykkelulykke i tredjeklasse"), og da er ting liksom gjort.

-Du er så altfor sjarmerende.

Jeg tenkte på meg selv en halvtime tidligere. Beina lagt over skulderen hans mens jeg hikstet "faen ta deg, faen ta deg, FAEN TA DEG!" Sjarmerende var liksom ikke akkurat ordet jeg ville valgt. Han lente seg over meg og kysset meg på den spesielle måten som bare han har kunnet. Den måten som gjør at jeg glemmer å puste.

-Vet du hvor glad jeg er i deg?

Vi så på hverandre. Lenge. Og så sa han de ordene som gjorde at interessen dabbet av totalt.

-Så siden du nå vet hvor jeg står, en kompis vil ha meg med på jordomseiling, eller jordomreise. Han skal ta med seg kjæresten sin, så jeg tenkte å ta med meg deg. Han ringte meg i går, og vel, jeg tenkte det kunne vært morsomt så jeg sa ja, jeg. Vi drar i midten av mars, så du får tid til å si opp jobben, spare opp litt penger...

(som om han har noen gang har hatt et problem med det, advokatsønn og enebarn og slikt.)

Planleggingsmøte i kveld. Så, hva sier du?

Impulsive Mads. Faens impulsive Mads. Jeg ville si at jeg ikke anså oss som sammen en gang. At jeg nettopp hadde brutt av med Christian, og at det fortsatt var litt sårt, og selv om jeg likte Mads veldig godt, så tar ting tid. Spesielt slike ting. Vi har jo kjent hverandre lenge, Mads og jeg. Jeg så han sykle naken da vi gikk i parken, for crying out loud, men seriøst.

Jeg turte ikke svare. I stedet sa jeg bare "å ja" og smilte sukkersøtt og lot hånden min sakte gli nedover slik at jeg visste reisen ville være ute av verden ihvertfall for en liten stund.

Gunn Samantha : Vekk fra datamaskinen. Nå.

I går kveld satt jeg og tittet ut og tenkte "jammen var det ikke dårlig oppløsning på den butikken!" Det tok faktisk ganske lang tid før jeg koblet at det var regnet på vinduet som gjorde utsikten uklar og ikke pixlene...

Gunn Samantha : PS12

Hei!

Tatt i betraktning at julen er en kapitalistisk kjøpefest, kunne det være spennende å høre hva Gunn Samantha fikk til jul?

Løv ænd pæsjn ænd litt devåotjn,
klem Tine<3

Hei Tine!
Det er en grunn til at jeg alltid hyler høyt om prinsippene mine sånn rett før jul. Hvis jeg har ekstra mye prinsipper i starten av desember, kan jeg kanskje fire litt på dem i slutten med god samvittighet. Jeg mener selvfølgelig at mennesker legger igjen altfor mye penger i noe som er blitt en kommersialisert happening fremfor å faktisk være en feiring av en beibi født i en stall, men tross alt er også jeg et menneske. Jeg liker gaver.
I år hang det bare en konvolutt på treet, og jeg tenkte litt snurt at mamma og pappa hadde tatt den billige (?) veien ut og gitt meg penger. Heldigvis var dette bare et skattekart, og etter en halvtime på ville veier hvinte jeg høyt da jeg bak en lenestol fant en helt egen, og fantastisk fin symaskin.

Dette var rett og slett verdens beste julegave, og siden 24. har jeg nå sydd tre grytekluter med alle sømmene maskinen kan sy (til og med Mozart måtte øve på skalaen først), lagt opp tre bukser og sydd fast det NU-jakkemerket jeg har måttet vente så lenge med fordi Åshild hadde brukket synålen jeg hadde i kollektivet.

Aksels gave har jeg ikke fått ennå, men han har sagt at når han kommer i kveld skal jeg ha øynene lukket, så jeg mistenker at det kan være det store øyeblikket. Lillebroren min var selvfølgelig drøyt skuffet over at han ikke kunne le av noen sukkersøt kjærestegave, mens jeg egentlig bare var lettet over at jeg slapp å forklare pappa om Aksel (nei, jeg har ikke fortalt ham det ennå.)

Dessuten fikk jeg gave av Åshild, som var pakket inn slik at den så mistenkelig ut som en pølseklype. Utenpå sto det "Til Gunn Samantha. Med ønske om en deilig jul. Fra Åshild.", og mormor som satt i et hjørne utbrøt eksaltert hvor hyggelig det var at vi ga hverandre julegaver og at vi var blitt så gode venner. Jeg skulte litt stygt på henne, men siden resten av slekta stirret på meg, måtte jeg åpne.
Og inni julenissepapiret lå selvfølgelig en dildo, størrelse extra-large og med rosa fuskepels nederst. Jeg rødmet som jeg sjelden har gjort før, mamma spratt opp og forlangte videre gaveutdeling, lillebroren min stirret med tinntallerkenøyne og mormor spurte om dette var en ny type kjøkkenredskap.
"Ja," mumlet jeg lavt. "Du bruker den for... I stedet for kjevle. På små deiger."

"Nei, gud! så praktisk!"

Tine : Asshilds Jul- 3. Juledag

Mads er veldig søt, og han har liksom alltid passet meg. Vi har selvsagt forandret oss en del siden vi var femten, på mange måter, uten at det egentlig gjør noenting som helst. Han var hos meg og så på film da Christian ringte, tredje juledag (puledag).

Christian: Hei du. Står til?
Meg: Hei. Joda, det går fint.
Christian: Hva gjør du?
Meg: Jeg sover.

Jeg kom ikke på noe bedre. Er virkelig ikke noe flink til å lyve. Han vet det, og jeg vet det. Jeg bet meg selv i tungen i det jeg så på klokken. Mads begynte å le. Jeg dyttet en sofapute i ansiktet hans for å få han til å være stille.

Christian: Fem om ettermiddagen?

Du vet sånn, når tungen bare hovner opp i munnen på seg, og du ikke vet hva du skal svare? Jepp, sånn var det. Jeg fikk Akutten sesong 1-4 til jul, så det har gått mye i legesnakk de siste dagene.

Meg: Ja, vi måtte dra på sykehuset i natt. Mamma ble dårlig. Jeg er sliten.
Christian: Oj! Går det bra med henne, eller? Hva skjedde?
Meg: Jeg kan fortelle senere, hun er hjemme nå. Var det noe du ville?
Christian: Hør, jeg fant ut at jeg skal hjelpe en kompis med å flytte, så jeg kjører nedover til Oslo igjen. Jeg kjører forbi huset ditt om omtrent en halvtime. Overraskelse! Skal jeg stikke innom?

Min første innskytelse var at jeg ville, av ren vane. Men så tenkte jeg litt og kom på at jeg faktisk ikke ville. Jeg ville, sa jeg til meg selv. Jeg var jo ikke sammen med Mads? Jeg så bort på han. Nei, jeg ville faktisk ikke. Jeg ville ikke. Ikke litt en gang.

Meg: Jeg er ikke hjemme.
Christian: Ikke hjemme? Du sover hvor?
Meg: Hmm... I nærheten av huset mitt?
Christian: I nærheten av huset ditt? Snøhule?
Meg: Du kan... si det sånn.

Det ble stille en lang stund. Mads klinte med George Clooney på skjermen.

Christian: Er ikke så mye snø ute da.
Meg: Nei, det er ikke det.

Stille litt til. Han hørtes lei seg ut.

Christian: Ringer du meg om du trenger en større snøhule en dag, eller?
Meg: Nei! Eller jo... Eller ja. Det kan jeg sikkert.
Christian: Da snakkes vi da.
Meg: Det gjør vi ja.

Og så var det slutt. Det kunne jo vært verre, tror du ikke?