Gunn Samantha : Join this group

Siste oppdatering fra denne fronten er at vi har fått gruppe på FaceBook. Så kule kan man altså være...

Gunn Samantha : litt mer informasjon

Det var noen som brydde seg. Tusen takk, folkens!
http://borgis.blogspot.com/2007/02/trist-n.html
http://vampus.blogspot.com/2007/02/skandale.html
http://blaablogg.blogspot.com/2007/02/s-var-det-slutt.html
http://www.dyveke.net/070207170258_ja.html
http://www.lordx.org/arkiv/2007/02/forfatterene-bak-bybebo/
http://pettersandven.blogg.no/070207231429_meg_om.html
http://tenketing.blogspot.com/2007/02/congratulations.html
http://snuppelur.blogspot.com/2007/02/i-told-you-so.html

Tine : Epilog

Her kommer den kjipeste posten i denne bloggen, og det smerter oss faktisk ikke så rent lite. For å trekke den litt opp igjen, har vi laget to valgmuligheter. Du kan enten lese det første avsnittet og slutte der. Da vil du nok bli glad og lykkelig ganske lenge fremover. Du kan også lese videre etter første avsnittet. Da er sjansene for at du blir ganske skuffet. Det hadde vi blitt.

AVSNITT I - Det hyggelige

Bryllupet gikk over all forventning. Gunn Samantha hadde tidligere bestukket Åshild med et par flasker vin, mot at hun hjalp henne med hår og sminke. Åshild var derfor invitert på kalaset. Der endte hun opp med å rote heftig med Aksels fetter Gunnar, men dagen etterpå møtte hun Christian. Historien gjentar seg. Ni måneder etter er Åshild fortsatt singel, men til en forandring bor hun alene, og det er nok best for resten av verden også. Gunn Samantha har godsnakket med Aksel, og de har nå blitt enige om at om et år eller to, når forhåpentligvis Aksel har fått seg en bedre lønnet jobb enn ekstraskift på Narvesen (ikke det at der er noe galt i det da), og Gunn Samantha er ferdig med studier, da kunne de kanskje tenkt seg en liten en eller fem. Alle er glade og lykkelige.

AVSNITT II - Det ikke fullt så hyggelige

Det er delen hvor vi skal fortelle deg det du muligens har mistenkt lenge. Delen hvor vi forteller det at alt er tull og fjas og ikke sant.
Vel, med unntak av helgens Bergens-tur. Det skjedde faktisk. Det kan vi for så vidt ta med en gang, så får vi det overstått, for det er velfortjent. Vi var i Bergen i helgen, og vi møtte Petter. Petter burde vært helgens eskapader også i bloggform, selv om det ikke foregikk helt slik han hevder. Og Åshild ville selvsagt aldri ikledd seg Buffalosko, til tross for at du hevder det er aldri så mye på vei inn igjen. Det var Fornarina, thank you very much.

Her er et (grusomt) bilde av Petter med Tine, bare sånn for å bevise det en gang for alle:

OK, så det var i alle fall sant. Likevel er det mye tøv, så her er et nytt bilde av tommelen til Kristin, som faktisk ikke er en mannetommel, til tross for alle mistankene.

Jobben med å lure hele bloggerbyen begynte i sommer, da ideen kom om at vi skulle skrive en anonym spalte hvor vi kunne svare på pinlige spørsmål. Men så tok det litt av, og før vi visste ordet av det, ble det jo nesten bok ut av det. Vi har ihvertfall hatt det utrolig gøy, og håper dere har hatt det også! En spesiell takk går til vår Aksel, eller Andreas, som han egentlig heter. Og litt til William, eller Brille, som han prøver å hete.

Applausen går dessuten til Iversen, som avslørte oss etter at vi sendte han postkort, Annikken for også å kjenne igjen håndskriften til Kristin, og til Dyveke, for å ha holdt hemmeligheten så utrolig mye bedre enn vi selv klarte. Og til Esquil for tidenes analyse, vi smiler fortsatt!
Dessuten har Kristins romvenninner Lisa og Madeleine vært strålende medkompanjonger helt fra starten. Mye tålmodighet og enkelte episoder kan være inspirert av samlivet med disse...

Ellers føler vi at det også er på sin plass å takke disse:
Halv Lærer, Rett og slett Annikken, pr0nin.net,Fasongsydd fjas, Blomsterpiken, Sevjes blå blogg, Kristines univers, BrittNett, Christians blogg, Dagens Onde Kvinner, Dyvekes verden, Eline, ICs sammensurium, EMU, Iversen Revisited, Evabloggen, Gi et lite vink, På grensen til kvalitet, Habben skyter fra hofta, Kampen for tilværelsen, Hemmelig Adresse, Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på, Grumsy One, Pun intended, Jamaikansk rom, Kristin dått kåmm, Lille Engels vidunderlige verden, Linoweb, LordX, Å skyte spurv med kanoner, Mihoe, My Wild Life, Måneprinsessens lille univers, Bloggen med det rare i, Utenfor tema, Proffblogger, Radiohode, Rambukk, Rigmor på norsk, Rikkes gale verden, My greatest invention, Jeg har en tilståelse å komme med..., Den mest lettsindige uforstand, Skavlan er på tv hver fredag, Sånn er livet, Storesøster på nett, Kristin på bærtur, I Taiwan spiser de ikke mandarin, Torimor, Utenfor pensum, VamPus, Verden Snurrer og Esquil røler om.

Skulle du lure på noe, holder vi selvsagt vårt ord, og svarer på alt.

Og med dette flytter vi ut av byens beste bosted, tar sovesofaen under armen og takker for oss!

Med vennlig hilsen Kristin på Bærtur og Tine i Taiwan.

OPPDATERING:
PS. Hvis du er sugen på mer: Les sonitus-intervjuet med oss. Og så takker vi for alle kommentarer, dere er gartneren i vår kjærlighetshage og skrotten i vårt eple.

Tine : Williams eskapader

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det hadde nemlig ikke skjedd meg før. Han så på meg og jeg nikket forstående selv om det å forstå virkelig ikke var noe jeg gjorde i det hele tatt. Vel, jeg hadde hørt om det, jeg visste at fenomenet fantes, men han virket virkelig ikke helt som typen som "led" av det. Han var jo så innmari oppegående sånn ellers (ok, jeg innser at det muligens ikke er helt riktig bruk i denne sammenhengen, men jeg velger å bruke det for det).

Han klappet meg lett på kinnet og sa at selv om det kanskje ikke var et helt vanlig problem for jenter, og at det nok var flere gutter enn jenter i min situasjon, så håpet han at jeg ville forstå, men at han allikevel hadde vært litt for sjenert til å si det med en gang. Vi hadde jo det ellers så koselig. Et forhold burde være basert på mer enn bare slikt. Det var "slikt" han kalte det. Jeg vemtes av ordet. Jeg forsto vel? Jeg virket i hvert fall som en slik person. Jeg begynte å lure på om han kjente meg i det hele tatt.

Jeg sa jeg trengte luft og en røyk, og spurte om vi kunne sette oss ut på verandaen. Han lo av ironien i spørsmålet mitt. Jeg smilte litt nervøst, men så helt ærlig ikke humoren av situasjonen. I hjernen min var det tomt. Hadde du spurt meg hvilken stasjon jeg skulle av på, hadde jeg ikke reagert på at vi ikke satt på toget. Grunnet et litt for ambisiøst flyttelass i forhold til leilighet hadde endel møbler like så greit blitt plassert ute. Jeg dro på meg kåpen min og satte meg i en plaststol. Deretter tente jeg en røyk. Jeg blåste store røykringer på den måten jeg hater andre folk gjør det, som om jeg prøver å få opp hver minste rest fra middagen i går. Dårlig uvane, men jeg kan ikke noe for det. Han satt ovenfor meg, og slik ble vi sittende en lang stund.

- Aldri? Virkelig?

Det var jeg som brøt stillheten. Han ristet på hodet, selvtilfreds, og svarte nei. Jeg fortsatte,

- Hva om du er i sånn kjempehumør? Eller om du er helt sønderknust? Får du ikke litt lyst en gang?

Jeg var sjokkert. Han fortalte at behovet ikke var der for han. Han fikk det ikke til, liksom.

- Du er ikke med i eller annen sekt eller noe sånt? Cecilie er jo ikke sånn så vidt jeg har sett i hvert fall, og jeg har sett ganske mye.

Han var ikke det heller. Jeg røyket mer, og ellers var vi stille lenger. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var ikke bare en grunn til å ikke bli sammen, dette var jo ren skilsmissegrunn, i hvert fall for mitt vedkommende. Mennesker bygger sitt liv rundt nettopp dette spørsmålet. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle få lagt det frem, uten å få stempel på meg som helt avhengig, selv om det nok var det han kom til å tenke uansett.

Da jeg hadde røyket ferdig stumpet jeg røyken i det provisoriske askebegeret (les: potteplanten han hadde fått i innflytningsgave av en slitsom ekskjæreste) han hadde satt frem til meg. Så trakk jeg pusten dypt. Jeg tenkte at det var vel like greit å få det overstått, jeg følte nemlig ikke at temaet kunne forbigå usnakket, selv om han følte det sånn.

Etter å ha fortalt ham at jeg faktisk ikke kunne leve uten, og at jeg så det som et alvorlig problem for vår fremtid om han lot være, ba jeg ham innstendig om å ringe en dag om han skulle ombestemme seg. Selv sa han ikke stort, annet enn at han syntes det var leit at jeg tenkte slik, men om det var slik jeg så det, så var det nok kanskje best at jeg sa fra før vi liksom ble noe, sånn offisielt.

Da jeg sto i døren ga jeg han en klem og spurte om han ikke hadde drukket første kvelden vi var ute heller, jeg mente nemlig så tydelig å huske at vi hadde konsumert det samme. Han ristet på hodet, på den nydelige måten som gjorde at jeg følte jeg kunne spørre han om alt i verden, bare fordi det var meg.

-Det var Clausthaler, Åshild.

Altså, jeg er en realistisk person. William var avholds. Dessverre.

Gunn Samantha : dansende rosa elefanter

Aksel møtte oss på flyplassen da vi landet i går ettermiddag. Åshild mumlet noen stygge ord om hvilket kvalmende syn dette var, før hun svingte av for å se om hun kunne snike seg inn på tax free-avdelingen. Siden halvparten av sikkerhetsvaktene en eller annen gang har vært i et intimt forhold med henne, skulle jeg tro det ikke ble for vanskelig. Aksel tok meg derfor i armen og sa han kunne kjøre meg hjem, Åshild kom seg vel hjem på en eller annen måte.

Jeg tenkte ikke videre over det. Javisst er det litt ekstravagant å gidde å hente noen på Gardermoen, men så utrolig er det ikke. Jeg satt i passasjersetet og skravlet løst og fast om hva som hadde skjedd i Bergen. Jeg fortalte ham om Petter som trodde han hadde møtt oss, men til og med uten Åshilds komplette blackout etter et par runder sprit, var vi sikre på å ikke ha sett ham. Det er jo litt synd på sånne gutter som må later som de finner jenter på nettet, og til og med ikke klarer det.
Aksel var ganske stille hele tiden, selv om han skjøt inn etpar gloser om at jeg bare kunne glemme å møte gutter gjennom internett så lenge han var her.

- Jaja, hvem vet, det er jo ikke sikkert vi varer for alltid, vet du, sa jeg muntert. Han syntes ikke det var morsomt. Og i stedet for å svinge til venstre for å komme til meg, fortsatte han rett fremover.
- Hva driver du med?
- Jeg tenkte vi bare kunne dra ut og spise, eller noe sånt?
Jeg syntes det var en utrolig hyggelig tanke, og satt og tenkte på hvilken fantastisk kjæreste jeg hadde. Dessuten tenkte jeg på at denne gangen skulle jeg ta tacoplatteren i stedet for vegetarfajitasene jeg alltid tar. Vi er endel på Egon, og jeg er ganske kjedelig i matveien. Da vi kjørte nedover mot Børsen, ble jeg ganske forvirret. Han lukeparterte elegant, snudde seg og plukket opp en av kjolene mine han tydeligvis hadde tatt med seg, og bad meg skifte. Han kunne likesågodt kommet trekkende med en lys levende pingvin på dette tidspunktet, jeg var totalt forvirret. Kanskje er dette slike ting som skjer i andre parforhold, men ikke hos oss.

Da jeg relativt uelegant skred ut av baksetet, tok han meg i armen og førte meg over veien og inn på Stattholdergården. Jeg kan ikke ha bidratt mye til konversasjonen herfra og utover, for jeg måpte og holdt utkikk etter et brassband av rosa elefanter.
Han hadde tydeligvis vært der før, så han gikk bort til et bord som var nydelig pådekket, hvor forretten allerede lå fremme. Jeg klarte å oppfatte at maten var god, selv om jeg likegodt kunne spist svamp. Hele tiden skulte jeg litt mistenkelig bort på Aksel. Prøvde han å smiske med meg fordi han skulle fortelle at han hadde vært utro?
Bortsett fra at han begynte å bli heller grønnfarget i ansiktet og jeg forholdt meg relativt taus, var det trivelig. Vi snakket slik vi alltid gjør, og rundt desserttider begynte jeg å slappe av. Jeg glemte at maten måtte ruinere bankkontoen, som utelukkende er basert på lønn fra Narvesen. Det var da han kremtet.

- Jeg synes vi funker så utrolig bra sammen, jeg. Jeg vet at jeg er slitsom avogtil, og du er slitsom avogtil. Men når vi ikke er slitsomme sammen - så funker vi bare så sinnsykt bra!

Jeg så på ham og trodde det hadde slått klikk for ham. Vel var vi bra sammen, men det betyr ikke at vi pleier å diskutere det over en 300-kronersflaske rødvin.

- Og av og til får jeg sånne tanker som bare ... stemmer, liksom. Du vet når du skjønner noe?

Jeg skjønte ingenting. Jeg løftet øyenbrynet og tittet skeptisk på ham.

- Så det er derfor jeg tenkte... Skulle vi ikke gifte oss?

På dette tidspunktet trakk han frem en ring. Verdens skjønneste ring med verdens søteste lille diamant på. Jeg satt på en finere restaurant med verdens søteste gutt foran meg, som lurte på om vi skulle forlove oss. Jeg vet det var tidlig. Jeg vet det kanskje var overilt. Og jeg vet at vi avogtil kan hate hverandre. Men likevel.

- Ja, sa jeg. - Og du tuller ikke?
- Jeg har aldri tullet mindre i hele mitt liv, svarte han. De andre på restauranten klappet.

Tine : Høgg og helvete...

Det hadde jo vært hyggelig.

Jeg lå i sengen min og tenkte. Det var torsdag kveld. To dager siden jeg hadde sett han. Tre timer siden han hadde ringt. tjuefire minutter siden jeg sist hadde fått melding av han. Atten sekunder siden jeg hadde svart God natt<3 og slukket lyset.

Korketrekkeren? Utrolig gøy. Vi leide kjelker og akte til vi måtte levere dem inn. Han betalte for meg, og sa selvfølgelig, alt for deg kjære. Jeg hadde knist kokett og sagt at da ville jeg kjøpe kakao... som vi oppdaget fort at de ikke solgte lenger. Han ville ha det til gode.

Om vi kysset? Kanskje litt. Ok, kanskje litt mye. Men, og det var et men, det var jeg som måtte ta intiativet først. Og andre gangen også.

Leide han meg? Nei. Og det var det jeg hadde stusset på. Han kunne gjort det. Mulighetene hadde vært mange. Jeg holdt bevisst ikke hånden min i lommen da vi gikk ved siden av hverandre.

Og da han gikk fra meg fikk jeg en klem. Én klem. En kort en til og med, for han ville rekke bussen.

Men, det var han som sendte meg melding før jeg rakk å låse meg inn i leiligheten hvor to stykker ihvertfall ikke satt og spilte scrabble slik de sa de gjorde det. Jeg smilte lurt og foreslo at de skulle gjøre scrabble om til drikkelek: drikk hver gang du får et ord mindre enn førti poeng. Ingen respons, selvfølgelig. Det er for kjipt at de beste vitsene mine kommer når det bare er GS å fortelle dem til.

Jeg er i Bergen i helgen, og enten så har William husket det, eller så vil han ikke ut med meg. Med hånd på hjertet er det vanskeligste mennesket av type hankjønn jeg har vært borti. Det verste er, jeg tror han tenker og dissekterer samtalene våre, han også.

Mine kjære lesere, jeg tror jeg er i deep shit.

Tine : Av mangel på noe bedre: Hei, hvor det går!

Det hendte søndag kveld. Jeg lå henslengt på divanen, som vi har begynt å kalle vår kjære sovesofa, og så på The Sweetest Thing. Gunn Sam var ute med Aksel, jeg hadde sjokolade, nytt manikyrsett, og en Camilla ved min høyre side i egen medbragt stol (hun tok den med seg forrige gang jeg hadde vors, og siden har den liksom bare blitt stående). Alt var akkurat sånn man burde ha det en søndag, kanskje med unntak av skallebank, men det var det da virkelig helt greit å være foruten. Og så, plutselig, mottok jeg denne meldingen:

Kjære Åshild.
Tusen takk for sist! Jeg hadde det veldig hyggelig, og jeg håper du også koste deg.
Vi snakket om å treffes igjen, og jeg lurte derfor på om du hadde hatt lyst til å finne på noe til uken, for eksempel tirsdag kveld? Vi kunne jo for eksempel møtes på Majorstuen, ved Majorstuhuset, eller ved fontenen på Nationaltheatret hvis det er enklere? Skal vi si klokken 18? Ta på varme klær og godt fottøy. Hvis det blir skikkelig dårlig vær gjør vi noe annet.
Klem William

P.S. Ikke nevn dette for Cecilie...

Meldingen var så lang at da jeg mottok siste del ble vi sittende å hikste litt begge to. Camilla hadde jo hørt i historien om fredagen, og lurte på om det ikke var slik at det var jeg som skulle vise han rundt i byen? Jeg vedgikk dette, men allikevel, Oslo er jo ikke så altfor vanskelig å ta seg rundt i. Camilla var enig.

Og så begynte filmen igjen etter reklamen. Camilla snudde seg. Selv ble jeg plutselig klar over hva som var i ferd med å skje. Second date, og dette uten nevneverdig alkohol med i bildet. Jeg skalv på hendene, og det hadde ikke noe med at teppet mitt hadde falt på gulvet under opphisselsen å høre. Jeg har jo angst for slikt, og spesielt etter at Christianhelvetet var over. Jeg ventet derfor med å svare. Tanken på at det skulle skje noe var så overveldende. William var så alt annet enn min type. Såvidt jeg kunne komme på, var det lite (ingenting) vi hadde til felles. Han var typen som liker en øl og en film. Jeg er glad i et dansegulv, men mange drinker. Samtidig, det hadde jo vært hyggelig å se han igjen. En gang på fredag lo jeg så mye at jeg nesten satte øl i nesen. Det var lenge siden siden. Dessuten kunne jeg slappe av med han. Det var ikke noe press. Saken var ihvertfall elementær, en telefon til Cecilie var på sin plass. At hun ikke skulle ta telefonen var høyst uregelmentært i venninneloven. Jeg strøk henne et halvt sekund av gavelisten min til neste jul, men så påpekte Camilla at Cecilie jobber på Bik Bok, og hun ordner prosenter i fleng. Good save.

Mandag kveld satt jeg oppe hos Camilla. Konjakk og kakao er ment for frosne frøkener, sa Camilla til meg, og da holdt vi det gående. Vi drakk ganske fort opp kakaoen, men det var rikelig med konjakk, og før jeg visste ordet av det, hadde vi spikret sammen en lang og komplisert melding med alle kurtiseregler i behold. Ønsket herremannen å drikke kakao med en vakker jomfru tirsdag klokken atten var nok ønsket jevnverdig, men noen lang tur i skog og mark kom ikke på tale, da den unge frøken mente at i denne vinterkulden var det nok best å være inne (at "godt fottøy" sjeldent betyr pent fottøy, og at dette var den egentlige begrunnelsen, ble enn dog ikke nevnt).

Han svarte fire minutter etterpå. Vi gispet begge to, regelen er jo minst nitten minutter, da man bør la det virke som at man har det travelt, sånn i første runde. Jeg påpekte at han, som ny i byen kanskje ikke kjente så mange. Godt poeng, sa Camilla. Uansett, han sa at dette var noe han lenge hadde villet gjøre, så ut, det måtte vi. Jeg svertet litt, men ble straks i bedre humør da Camilla gravde frem uggsene sine. Uggs er fine dyr.

Tirsdag, fire minutter over seks, sto jeg klar (vel, sannheten kan muligens være at jeg beinet bort til fontenen ved Nasjonalteateret). Han var der allerede.

Vi skulle til Korketrekkeren. Jeg gispet. Han gliste. Jeg tenkte at dette kom til å bli en lang kveld.

Og det ble det, men kanskje ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.

Gunn Samantha : Som den gode venninne

- Men dette er slikt som går over, sa jeg til det hulkende kadaveret som lå på sengen min. Da jeg lovet en gammel venninne å overnatte her, var det ikke dette jeg hadde hatt i tankene. I det hun rakk å trekke pusten mellom to hulk fikk jeg skutt inn min neste setning.

- Tenk, om ett år kan du le av alt dette. Haha, kan vi si da.

Da skulte hun olmt på meg, og jeg skjønte at dette var helt gal måte å takle situasjonen på.

- Men jeg trodde virkelig han likte meg, ulte hun. - Jeg hater å tolke signaler! Jeg hater, hater, hater å skulle avgjøre for hver ting han sier om dette betyr at han ikke vil ha flere meldinger, eller om vi er gode venner, eller om han prøver å flørte! Hvordan skal ett stakkars kvinnemenneske kunne tolke slikt? Det burde vært noen regler for hvordan signaler skulle tolkes. Da ville alt vært så mye enklere!

Jeg prøvde å spørre om ikke alt ville vært mye kjipere også, men da gryntet hun noe om at nå kunne jeg være oppesen, nå som jeg ikke var singel. Jeg sukket tungt og forsøkte å forklare hva hun gikk gjennom, jeg hadde vært gjennom det selv mange ganger. Og hver gang endt opp med det store spørsmålet: Legger gutter like mye i signaler som vi jenter gjør?

- Av og til hater jeg å leve med en jentehjerne. Tenk så mye greiere alt ville vært om jeg bare kunne fortalt ham at jeg liker ham. Og så kunne han sagt vice versa eller at det ikke var aktuelt. Så kunne vi lagt dette bak oss, og så kunne vi enten vært venner eller kjærester. Hva mente han egentlig med det blunkende smilefjeset i sin siste melding?

Det var første gangen jeg hadde sett henne så oppløst som nå, og hun forklarte selv at hun ikke hadde latt seg være forelsket de siste årene. Selv var hun overbevist om at dette var hjernens straff for å nekte seg forelskelser såpass lenge.

- Synes han også at vi har det like fint når det bare er oss to? Ville han bedt meg bli med hvis han ikke likte meg? Liker han noen andre? Skjønte han hvorfor jeg rødmet da han kikket på meg sist?

- Altfor mange spørsmål. Brownies og kaffe? sa jeg.
- Ja. Hvor mye har du? svarte hun.

Tine : Helgens eskapader: William

Jeg er ikke så altfor glad i blind-dates. For å være ærlig, og det bør man jo være, er det jo ikke akkurat vanskelig å møte gutter for meg, så jeg ser virkelig ikke helt vitsen. At det dessuten som oftest er mer et unntak enn en regel at disse datene blir noe i det hele tatt i nærheten av vellykket, føler jeg at det blir enda mindre fristende. Bortkastet tid, og intet annet. Men jeg skyldte Cecilie en tjeneste fra da vi dro på vors og oppdaget at Christian var der, og jeg fikk overtalte henne til å dra et annet sted med meg, så jeg måtte nesten gå ut med stebroren hennes. Hun fortalte at han nettopp var flyttet til Oslo, og trengte noen som kjente til byen. Oslomennesker kan jo strengt tatt ikke det, så da ble det meg. Dritkult.

Vi skulle møtes på Fridays på Karl Johan. Jeg hadde tullet og bedt om at han skulle stikke en rød nellik i knappehullet, han hadde tatt det seriøst og gjort det også. Gutter som er morsomme sånn er virkelig ikke min kopp te. At han skrøt høylydt av at han hadde kjøpt fjorårets Timberland på salg nå nylig til kun 20 prosent av prisen gjorde han enda mindre tiltrekkende. Jeg sukket litt for høyt og tenkte at da kom vi vel til å spleise på middagen også. Bittert, vi hadde nemlig bestilt frityrstekt ost til forrett. Jeg spiser jo ikke slikt til vanlig, og jeg hater å betale for ting når det ikke blir noe av. Da hovedretten kom på bordet gadd jeg ikke skjule at jeg lot som at jeg gjespet en gang. Blind-date? Feilskritt, definivt. Jeg fikk en melding fra Mads (ja, han er fortsatt i Norge, turen utsatt på ubestemt tid, og takk gud for det, for han er fin). Han lurte på om jeg skulle ut. Jeg svarte at jeg håpet det.

Problemet var bare at det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle gjespe. I det hele og fulle var William i grunn ganske hyggelig. Han var kjekk, men uten å vite at han var det selv, og med en gang han hadde gitt seg med å være så fryktelig nervøs, ble han ikke så ekkelt krampemorsom heller. Jeg fortalte jeg ikke orket dessert, men han bestilte is til meg allikevel, og har man det på bordet, så hadde det jo vært uhøflig å ikke smake litt. Sant og si var det hele litt koselig, slo det meg, da jeg dro på meg kåpen min igjen. Han hadde dessuten betalt uten en mine.

Da han fulgte meg hjem (ja, seriøst) lurte han på hva jeg tenkte. Jeg lurte på hva jeg tenkte om hva da. Om oss, sa han. Jeg kremtet og følte at det snørte seg i halsen. Dette gikk litt fort. Det resulterte i hosteanfall deluxe. Han gliste og sa han i grunn hadde det litt det samme, og at vi var ganske forskjellige. Jeg nikket stille.

Og så gikk vi noen minutter uten å si noe.

Så sa han, "men jeg liker deg veldig godt for det da."
Jeg nikket enda en gang. Han fortsatte.
"Så om du vil, så kan vi jo dra ut igjen? Gå på skøyter for eksempel?"

Han stoppet opp. Jeg stoppet også, og tenkte at det var da veldig rart at han skulle stoppe nå, men så oppdaget jeg at vi sto ved siden av et trafikklys og da var det jo egentlig ikke så veldig rart allikevel. Jeg kjente ølet i hodet og at jeg var ordentlig mett i magen og så skjedde det magiske.

Han kysset meg.

Sånn ordentlig, av den typen som du tenker kun skjer et par ganger i livet. Og månen lyste og snøen knaket (jeg følte ihvertfall at den gjorde det, når jeg tenker meg om er det jo en god del snø som ikke er i Oslo lenger grunnet måking og sånn) og han lot hånden sin gli inn i min, og vi gikk sammen videre ut i januarnatten, og hodet mitt klarte ikke tenke, for det var blitt altfor mange tanker på en gang. Helvete.

Gunn Samantha : En kjærlig tone

I går kveld hadde vi en prinsipiell debatt om husarbeid. Jeg forsøkte i det minste så langt som mulig å holde den saksorientert, men Åshild var i grunnen lite interessert i å unngå personlige fornærmelser.

Sakens kjerne var rett og slett om frivillig husarbeid gir mozartkuler eller ikke. Etter den tidlige suksessen med vaskeliste har vi forsøkt å fordele oppgavene på skjønn, noe som har fungert i større eller mindre grad. I går kom jeg hjem og så at hybelkaninene hadde bygget fort bak sofaen, og siden jeg har vasket der de siste fire gangene, ba jeg Åshild gjøre det for en gangs skyld.

- Men jeg gjorde masse husarbeid i går! Det er din tur i dag!

Siden jeg selv hadde sett at oppvasken sto der jeg hadde forlatt den, og nå hørte fnisingen fra hybelkaninene, nektet jeg å tro at hun hadde foretatt seg noesomhelst. Da ble frøkna ganske hissig.

- Da du var ute på møte eller demonstrasjon eller hva pokker du bedriver fritiden med, satt jeg her hjemme og jobbet. Jeg sorterte alle dvd-ene etter farge, og så organiserte jeg hele kjøleskapet, for det er jo mest logisk å ha potetene til venstre og pastaen til høyre, sant? Og så hang jeg opp de tre plakatene her i stua som du ennå ikke har lagt merke til, og jeg drakk opp alle slantene i de halvtomme flaskene.

Strålende! tenkte jeg.

- Men det telles jo ikke, for dette er ikke slike ting som må gjøres.
- Det er jo totalt ulogisk. Husarbeid er husarbeid, poenget er at jeg var flink og flott og prektig, og gjorde oppgaver i huset.
- Men jeg bryr jeg jo døyten om dvd-hylla er sortert! Jeg vil bare ikke bli overmannet av grå gnagere mens jeg sover!
- Men dette er jo ditt soverom, det er du som er ansvarlig for ditt eget rom, uansett!
- Det er stua VÅR.
- DITT soverom.
- Stua VÅR.
- Møkkakjerring.
- Hespetre.
- Jeg er ikke noe glad i deg.
- "Du få'kke leke mer i våres gård..."
- Hæh?
- Gå og drikk saltsyre eller noe. Jeg gidder ikke mer, sa jeg og trakk ut ledningen av støvsugeren. Stemningen siden da har vært lettere sagt trykket, men nå fyker hun i alle fall rundt som en mishandlet katt og legger sine eiendeler hvor det skulle være, fordi hun skal på date i kveld. Som hun sier det selv:

- Jeg kan ikke huske sist jeg sparte en hel kveld til kun én gutt! Det er ikke rart jeg er nervøs!

Gunn Samantha : Einschlafen

En forfrossen liten pike ramlet i går inn av leilighetsdørene. Oslo har plutselig blitt et kuldehøl hvor pingviner og eskimoer kan forventes sees på hvert hjørne, og til tross for at jeg har både Mariusgenser og ullundertøy var jeg kald. Jeg hadde fire bæreposer fra Rimi og etter å ha stablet kjøleskapet fullt tok jeg meg en dotur. "Du og du så varmt og deilig dette gulvet var," tenkte jeg, og mens hjernen fortsatt var nedfrosset tuslet jeg inn på rommet, hentet pute, dyne og to pensumbøker, som jeg la på gulvet. Jeg satte på vannkokeren og laget meg litt økologisk urtete, og krøp ned på flisene (som jeg hadde vasket dagen før, så bakteriebefengt ble jeg ikke) og stønnet høylydt over hvor deilig tærne mine varmet seg opp.

Jeg åpnet pensumboka på en tilfeldig side og begynte å lese om konsumprisindeksen, før jeg måtte ta en liten pause med tekoppen. Og så en litt lengre pause. Og til slutt var hele baderomslesningen blitt et teprosjekt. Mer husker jeg ikke før Åshild danset jenka i stua og hylte at Grey's Anatomy hadde begynt. Jeg kikket meg forvirra rundt.

- Hahaha, som du sov! Jeg måtte på do og tenkte egentlig å vekke deg, men så ga du fra deg et lite snork, så jeg gadd ikke. Deretter tok jeg bilder, se her...
(på dette tidspunktet dro hun fram digitalkameraet og viste meg noen heller uheldige bilder av en dormende Gunn Samantha med dobbelhake og bustehår, som hadde krøllet seg sammen under vasken)
-... og så fikk jeg verdens beste melding, så da lot jeg deg ligge der som veislakt. Men nå er det Grey's. Har du laget noe middag? Jeg suuuuulter!

Tine : Helgens eskapader: Camilla

Helgen var bra. Jeg tok fredag fri (jeg gjør det ganske ofte egentlig, selv om det må innrømmes at det virkelig var behov for slikt denne fredagen) og dro på shopping med Karianne. Vi møtte "Venninnen" ved et uhell (er ikke så veldig glad i henne at det gjør noe, så vi pleier bare å kalle henne det. Om noen spør om man kan ta med seg "Venninnen" så er det krise, og alle blir automatisk opptatt. Uskreven regel), og inviterte henne med oss videre. Rettelse, hun ble med oss videre. "Jeg håper ikke det gjør noe om jeg bare slenger meg med? Det er jo så lenge siden sist, og vi har mye usnakket." Tøyte. Slike ting betyr aldri noe bra. Bagel&Juice er heldigvis en oase i shoppinghelvetet Oslo er i ferd med å bli på denne tiden av året, med nyttårssalg og vårsalg og etternyttårmenikkeheltvårsalg, og da hun tilbød seg å stille seg i kø, mens vi fant bord, var hun faktisk ikke så ille. Karianne hvisket til meg at hun følte at hun nesten hadde vært litt urettferdig mot "Venninnen," og at hun fikk kanskje litt mye dritt slengt mot seg (i all hemmelighet, selvsagt) av bare gammel vane. Jeg nikket, og sa meg enig.

Minutter senere kom hun bort til oss. "Altså, jeg vet ikke helt om jeg skal si dette her, men ryktet skal ha det til at kjæresten din har penger, Åshild?"

Der kom det. Karianne så på meg, og bet seg i leppen. Jeg hater "Venninnen." Eneste grunnen til at vi fortsatt henger med henne er fordi hun er sånn mot alle, og denne måten ordner hun seg nye (kjekke) kontakter, vi bare kan innhøste. Hvorfor er hun så komplett uten sosiale antenner. Hun kunne spurt om hvordan han så ut, om hvordan vi møtes, eller bare om hvor lenge vi faktisk hadde vært sammen. "Kjæresten din har penger" er jo faktisk ikke så innmari stillig. At hun enda ikke har fått med seg at det faktisk er veldig slutt er jo taktløst i seg selv, det også. Da vi hadde spist ferdig mumlet Karianne noe om trening på Friskis&Svettis (særlig) og jeg sa Gunn Sam var vanskelig og hadde låst seg ute. Vi møtes igjen på andre siden av gaten og dro så hjem til meg.

På døren utenfor sto det to six-pack med en post-itlapp hvor det sto med sirlig kvinneskrift:

"Beer-because everybody needs a hobby!
Vors hos deg, nach hos meg!
Vi sees klokken åtte!

-C-"

Mine damer og herrer, om mine menn er mange, jeg har i det minste funnet kvinnen i mitt liv.

Gunn Samantha : Det nye paret

Jeg lå krøllet opp i armkroken til Aksel da Åshild kom veltende inn av døra i sjutida i dag tidlig. I mitt tidligere liv ville jeg kanskje antatt at hun hadde vært tidlig oppe og jogget før frokost, men tatt i betraktning snøcentimetrene over Oslo, hennes promillenivå og Åshilds generelle holdning til trening, antok jeg at det ikke var saken.

Jeg våknet i det nøkkelen ble satt i låsen, og selv om det var tydelig at hun forsøkte å være stille (med en relativt høylydt tale til seg selv om at "må være schtille når Gunnschamanta sover, å ja, schtille som muuus når vår kosssssteligste sooooover" var det ikke vanskelig å forstå), men det mislyktes altså. Jeg vred litt på meg slik at Aksel våknet. Sammen lå vi og hørte på Åshild som snakket høyt til seg selv for å minne seg på at hun måtte være stille, noe som i bunn og grunn var ganske morsomt. Enda morsommere ble det da hun i sin tequilatåke grep etter tørkerullen for å holde seg fast. Det påfølgende bråket var helt åpenbart en full Åshild som datt inn i et kjøkkenhjørne mens alt innholdet i veska hennes føk utover. I det vi hørte fyllesnakket hennes bli mer og mer uklart purret jeg fornøyd til Aksel at endelig sov hun.

Dessverre er Aksel en langt større gentlemann enn meg, så han nektet å la henne våkne opp ved fryseren. Han jumpet ut av senga og manøvrerte seg i den rotete stua inn til kjøkkenet, hvor han plukket opp Åshild og bar henne inn i hennes egen seng. Hadde jeg vært litt våknere ville jeg sikkert sukket henført over hvor snill han er, men akkurat da savnet jeg bare varmen fra ham og syntes han kunne la Åshild seile sin egen sjø.
Likevel bedyret han at det var verdt det da han noen minutter etter kom tilbake. Hun hadde nemlig i sin ørske begynt å forklare Aksel at selv om hun i prinsippet egentlig ikke likte yngre gutter, eller politisk engasjerte gutter, eller noe som Gunn likte overhodet, kunne han alltids få en klem eller noe mer av henne uansett. For han var jo ganske søt.

Det er tvilsomt om vanligvis beskjedne og trivelige Aksel noensinne kommer til å glemme at manneeter Åshild med idolkjendiser, programledere og undertøysmodeller (ikke spør) på gjestelisten, en januarnatt ønsket seg ham. Jeg slo ham "vennskapelig" i magen og sa at han bare kunne våge, og venter nå spent på om Åshild husker noe av dette når hun med tid og stunder våkner.

Tine : Og så var vi tre

Vi så på Ugly Betty på onsdag. Ingen av oss liker serien, sånn egentlig, men det blir jo til at vi slår oss ned i sovesofaen til Gunn Sam og ser hver onsdag allikevel. Hun, fordi jeg mener hun fortjener å se at det er håp for alle, jeg, fordi hun mener jeg fortjener å se at det er håp for alle. Diskusjonen vi hadde for å komme frem til denne felles enigheten føler jeg virkelig ikke vi trenger å gå nærmere inn på.

Uansett, vi hadde ikke rukket å se ferdig "previously" da hun tok det opp. Det med Hun Nye (nå også kjent som Camilla, forresten). Jeg trakk pusten inn dypt og ga henne "hør nå her, skatt"-blikket mitt. Det du får om du er drita allerede klokken åtte og forteller meg at du vil ned i buksene mine før midnatt. Oppriktig talt. Tror du jeg gidder å vente på deg? Da tar jeg det heller selv, men nok om det.

-Lille venn, sa jeg, la meg forklare deg en ting eller to om voksenlivet.

Hun prøvde å "men'e," men jeg har diskutert med GS før, og la en finger over munnen hennes.

-Shh...

Jeg ga med selv en kunstpause.

-Da vi var tolv var det innmari kult om de som var nye i klassen ble tatt med hjem til folk. Da pleide vi å bake eller jobbe med trehytte (særlig, jeg prøver bare bygge opp en idyll her) eller noe helt annet, bare så vi kunne knytte bånd av å ha skapt noe sammen. Moren min sa ihvertfall slikt da moren til Janne og Kristine og Lisbeth og alle de andre etter tur kom hjem til oss for å hente dem. Jeg var en kul unge med mange venner, så jeg tror nok mor hadde rett i dette, men jeg tror også at ting har forandret seg en del siden jeg var tolv.

Hun murret.

-Kanelboller vs. vin, for eksempel.

Jeg stoppet et nytt men.

-For det første, ærlig talt, karbohydrater, fett, og sukker, er ingen frokost på en vanlig onsdag (med mindre han som betaler er gudbedremedsåinnihampenkjekkogdubaremåhan, men selv da skal man jo vise måtehold. Kvinne, vit din plass. Én holder. Seksten stykker er for mange). Dette er en viktig huskeregel alle jenter burde ha fått tatovert inn i hjernemembranen fra fødselen av. Unntaket som bekrefter regelen (om at det alltid er et unntak) er selvfølgelig tilstede, om du har blitt dumpet på et komplett umennesklig vis. Camilla hadde, skulle vi tolke nattens bevismateriale riktig, om droppet, garantert ikke så hardt at vi hadde grunn til bekymring.

Intens stirring mot tv-skjermen.

-Så, min kjære venninne, hva kan vi summere dette opp med?

Stillhet.

Hun så dumt på meg, og bet de allerede skambitte neglene enda mer ned. Jeg har forlengst innsett at dette ikke er mitt problem, men jeg kan allikevel innrømme at det gjør meg vondt helt dypt inne ved hjerteroten hver gang jeg er vitne til det.

Jeg kremtet. Det var jo opplagt. At hun ikke vet å sette pris på underskrevnes egne genialitet har jeg visst lenge, men seriøst, det går da an å ha noe å ha mål å jobbe mot. Dette spørsmålet gikk på sosial intelligens, noe enkelte har vært mindre heldige med. Jeg innså at jeg måtte svare selv.

-Kanelboller er trøstemat. Trøstemat spiser vi om vi er lei oss. La meg for all del få påpeke at vin riktignok også ofte faller i denne sjangeren, men i første runde er det i all hovedsak tilstede ved feiringer. Når det kommer til vin er det viktig å huske på at det er litt som poteten, det kan brukes til alt. Fine vinen... Er du med?

Hun ristet på hodet og fokuserte på Betty. Jeg flyttet haken hennes så hun måtte se på meg.

-Følg med. Nå skal jeg stille deg noen enkle spørsmål, så får vi se. Er vi glade eller triste om vi har fått oss ny nabo?
-Glade.
-Riktig. Så hva skal vi gjøre da?
-Vise at vi er glade?
-Riktig. Gjør vi det med trøstemat eller partydrikke?
-Party...
-Og party blir det. Jeg kan tenke meg hun er sliten i dag, men jeg tar det i morgen, jeg.

For å si det sånn, jeg kom hjem fire i natt. Party ble det. Fremragende menneske, for å være ærlig, så absolutt.

Gunn Samantha : En over, og en ved siden

- Dette er rart, tenkte jeg da jeg lå i senga i går kveld og forsøkte å sovne. Først tenkte jeg det måtte være en innbilning, men da lyden kom enda en gang, var det ikke tvil om at noen definitivt hadde det ekstra hyggelig en tirsdagskveld. Ettersom jeg deler husleie med Monsteret er det ikke noe nytt for meg å høre sexlyder (fikk jeg lydisolasjon til jul kanskje?), men denne gangen kom det fra etasjen over, og det var det som forvirret.
Over oss bor nemlig verdens søteste gamle dame, som kom med en blomsterpotte da vi flyttet inn og bare la et hyggelig kort i postkassen om vi kanskje kunne ta det litt roligere neste gang (værsåsøte) første gang vi hadde fest. Åshild tror at hun og onkel Arne hadde noe på gang før han ble tvangsevakuert til seniorsenter, men til tross for denne eventuelle romansen var det likevel litt spesielt å høre lyden av sengefjær og stønning.

- Hører du det? sa jeg til Åshild. Rommene våre er såpass dårlig isolert at det holder å snakke gjennom veggene.
- Gå og dø, sa Åshild.
- Har du besøk?
- Fuck deg.
- Så det er ikke deg lydene kommer fra?
- Hva har jeg sagt om stemmen din?
- Du har ikke sagt noent...
- Shhht! har jeg sagt!

Med andre ord var det opp til Gunn Samantha Drew å finne ut av dette er. Lydene stanset etterhvert, jeg sovnet, og da jeg våknet 07.10 i dag (forelesningen begynte ikke før tolv, men det er viktig å komme seg opp om morgenene) bestemte jeg meg for å bake kanelboller. Enten trengte den eldre damen næring etter nattens fysiske fostring, eller så hadde vi fått nye naboer. Kanelboller skulle det uansett være.

Halv elleve ringte jeg på dørklokka. Jeg tror den var i stykker, så jeg prøvde et par ekstra ganger sånn for å være sikker, da plutselig et lite bustehode stakk ut av døren. Etter bustehodet fulgte en liten kropp med unormalt store pupper i en liten rosa singlet og en minimal truse. Vesenet skulte ondt på meg.

- At det var?
- Jo, hei! Jeg lurte på om det var slik at det var kommet noen nye naboer!
- Og dette interesserer deg fordi..?
- Så jeg tenkte at jeg skulle bake kanelboller...
- Karbohydrater!
- ...for å ønske velkommen...
- Seriøst?
- ...ja, for det er vel alltid hyggelig?
- Du kødder nå?
- Nei, ikke egentlig?
- Faen i hælvete, er du en slik en?
- Jeg prøvde bare å være hyggelig!
- Du er ikke hyggelig så tidlig om morgenen!
- Men... Men...
- Ta bollene dine til niste eller noe slikt du, du trenger dem vel under neste demonstrasjon.
- Men... Men...
- Takk for omtanken, god dag.

Og med store øyne så jeg døra bli slått igjen foran meg og alt jeg klarte å tenke at de er overalt!